I Bakkebø Nytt fra 1973 beskrives en ny ferieaktivitet – fottur i Sirdalsheiene.
«Vi var 7 stk. som dro av sted, 5 elever og 2 ledere. Vi ble kjørt til Svartevann, derfra la vi i vei. Alle hadde ryggsekker, de fleste bar en ryggsekk for første gang. Målet den første dagen var Lysebu.
Den første halvtimen kom vi ikke langt. Hver søleflekk måtte tørkes bort, og fortvilelsen over skitne klær var stor, men etter hvert var det som om vi ble vant med å være skitne, og da gikk det fortere.
Været var nydelig. Det var varmt og sola skinte, så det var litt vanskelig å tro at det hvite som lå på marka var snø. Men vi ble overbevist da vi kjente hvor kaldt det var i det «hvite graset»! Kaldt var det også å vasse til skrevs i snøvann!
Da alle var vel over var det godt å skifte klær, og gjett om det smakte godt med to eller flere brødskiver! Men vi var ikke framme ennå, så vi kunne ikke hvile for lenge.
Det begynte å li mot kveld og det var ikke fritt for at vi var glade da vi etter en god time fikk se Lysebu. Men akk og ve, vi måtte vasse mer! – «Bare» en liten bekk, men vannet gikk til livet denne gangen! Men vi kom da over og stormet opp til hytta for å lage middag. Etter 5 ½ time var vi framme. (Turistforeningen: 2 ½ time på turen).
Da middagen var ferdig, spiste vi inne i hytta, men det var første og siste måltidet som vi spiste inne. Vi var ikke seine før vi krøp til køys den kvelden. Det hadde vært en lang tur og inntrykkene var mange.
Vi var på Lysebu i 2 dager, men tro ikke at vi bare latet oss. Nei, begge dagene hadde vi lange dagsturer med kaffekjel og niste.
De to dagene gikk fort, og det var trist å måtte dra fra Lysebu, og vi gledet oss ikke akkurat til å vasse i det iskalde vannet. Men heldigvis, det var ikke så mye vann i elvene på nedturen! Vi tok oss god tid og riktig koste oss i den fine naturen. Været var nydelig, så det ble mange stopp på nedturen. Vi måtte jo ha kaffe! Men vi hadde passet tiden godt, for da vi kom til plassen vi hadde avtalt å møte bussen, kom den akkurat oppover bakken. Vi stablet oss inn i bussen og via Hunnedalen og Gloppedalsura bar det til Bakkebø, hvor vi trøtte, men tilfredse ble møtt av mange spørrende ansikter.
Spørrende ansikter, ja! Det var nok mange som stilte seg spørrende da denne turen kom på tale. Argumentene imot var mange. Men vi to lederne som tok elevene med på denne turen, mente at elevene var fysisk sterke nok til å klare denne turen – noe vi mener å ha bevist.
Elevene ble glade i naturen … De møttes på likefot med andre fotturister, folk fra alle kanter av Norge. De hadde felles samtaleemner med disse: 1) Stedene i Norge de kom fra og 2) Løypa de hadde gått.
Vi to som var ledere på turen sitter igjen med bare positive inntrykk.
Så selv om det er vanskelig å la alle elevene få dette tilbudet; ikke alle er fysisk sterke nok til å klare en slik tur, og forholdsvis få kan være med på hver tur, og sommeren er kort – bør så mange elever som mulig få sjansen til en slik fottur.»
Bakkebø Nytt fra 1973: 12-14
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (16.08.18)