Det var en årlig tradisjon at klientene på Bakkebø ble invitert på tur med klipper i Lysefjorden. I et nummer av Bakkebø Nytt beskrives turen i 1964.
«Bakkebøs årlige «Clippertur» gikk av stabelen lørdag 22. august. I år passet det slik at vi hadde besøk av 15 danske gutter fra D.K.A. [De Kellerske Anstalter] i Brejning og disse fikk også være med.
Stemningen var allerede på topp fra morgenen av, og hvorfor ikke? Besteklærne var på plass og håret klippet og stelt, og litt av en tur er det jo når bil, tog og båt må benyttes.
Turen over Jæren gikk fint og [jo] nærmere vi kom Stavanger – desto større [ble] spenningen. – Tro om noen av Tanteklubben var der. – Jo, det passet, flere av Tanteklubbens medlemmer tok imot oss og i samlet flokk spaserte vi til kaien hvor «Clipper» lå flaggsmykket.
Ombord var kapteinen og maskinisten på plass. Likeså damen i kafeterien, samt guiden, jo, vi hadde nesten glemt den 12 årige styrmannen som hjalp til på båten og styrte «Clipper» på en eksemplarisk måte – støtt og rolig.
Kursen sattes mot Lysefjorden og farten sattes opp. Vi passerte små og større båter. Fin fart gjorde vi, og var veldig stolte når vi vinket til de vi passerte. – Stavanger forsvant etter hvert i disen. Det siste vi så var tårnene til minst 4 kirker.
Å beskrive naturen kan nok ikke jeg. Det skiftet så fort fra åpne fjorder til smale sund – blide bygder til bratte åser, for så til slutt å bli innfanget av den trange Lysefjorden med stupbratte fjell på begge sider. Det føltes som en kom rett inn i Dovregubbens rike. Plutselig var vi under Prekestolen. 600 m over havet henger den og 600 m under havflaten er bunnen av fjorden. «Clipper» ble liten her mellom disse fantastiske fjellformasjoner. Og vi passasjerer – voksne som barn – ble bitte små. Vi ble ordentlig satt på plass. Der talte naturen sitt mektige språk. Der var ikke plass til vitser og harselas, du hadde bare å underordne deg. Du er og blir liten.
På turen videre var kafeen ombord godt besøkt. Vi fikk lønning og hadde dessuten kontanter i lommen – En kaffe og wienerbrød er ingenting – spedt på med medbragte smørbrød hjalp det en del og da Tanteklubben spanderte is – så var alt i orden. Da turen ble avsluttet med Betasuppe på «Park-kafeen», så var også den side av turen meget vellykket.
Yr og litt regn, blandet med solgløtt og frisk bris, markerte sommeren 1964, slik også den dagen, men den indre gleden og takknemligheten for å få komme ut på tur og riktig være «turist» for en dag, er det som sitter igjen fra turen. – Eller som Leif sa det: «Eg trur me kjøpe denne båten.»
Bakkebø Nytt nr. 1-4 fra 1964: 28-30
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (16.08.18)