I et nummer av Bakkebø Nytt beskriver «pleiemor Hilda» juleforberedelsene og julefeiringen på Steingården i 1954.

«Det er mandag formiddag tre uker før jul. Den store gutteavdelingen «Steingården» virker tilsynelatende nokså forlatt med det drivende desemberregnet silende nedover sine gardinløse vinduer. Guttene er, med unntagelse av de fire som arbeider på kjøkkenet, opptatt på sine respektive arbeidsstuer og med sine arbeidsledere ute.

Men innendørs er der dog liv og rørelse. «Ja, jenter,» blir det sagt, «i dag må vi begynne med julerengjøring». Det er ikke for tidlig når der er 28 værelser med i alt 58 senger som skal gjøres rene.

Så alle mann til verket, og straks skummer det av varmt, rent såpevann i blanke støvebøtter. Kluter, børster og pusseskinn kommer fram, og flittige hender er i full sving på den første sovesalen.

Guttene på kjøkkenet «værer» storrengjøring, kommer ilende til og spør om å få hjelpe. Ja, det er klart de får, og dermed går det med liv og lyst. Pusseskinn hviner over vindusrutene, skurekostene knurrer iltre over listverk og i kroker, og ute fra balkongen lyder det taktfaste: «Bang, bang, pang!». Guttene gir madrasser og puter en real omgang av klæsbankerne. Nå skal alt støv bort om aldri før, høres det ut for.

Ved middagsbordet går diskusjonen livlig blant guttene om hvor lenge det er til jul. «Det kan ikke være så veldig lenge til», mener Einar, «for tantene har begynt storrengjøringen, jo!». «Nei, no er det tre uker igjen», sier tanten som har middagsvakten. «Tre uker bare!» høres det i kor, «tre uker, bare tre søndager, så er det jul!».

Når kvelden kommer, dufter det i alle fall sølvrent og friskt i de to første sovesalene. Men meget står igjen, og utenom det vanlige daglige arbeidet, fortsetter rengjøringen som hovedarbeid de 2 neste ukene.

En fast programpost i juleforberedelsen, er å skaffe tilveie nytt tøy og nye sko til dem som trenger det. Så da er det å troppe opp hos forvalteren med tettskrevne lister. Den og den trenger dress, noen skal ha undertøy, andre skjorter, strømper og sko. Og det blir litt av et lass en tilslutt drar avgårde med.

«Du e grove i dag», sier gjerne forvalteren, men han mener ikke stort med det, for i neste øyeblikk kommer det nokså kameratslig: «Nei, bare forlang, du vet hva de trenger».

Forberedelse av julehandelen i 1960. Foto: Bakkebø Nytt.

Det kan sikkert sies om han som det synges om Gjest Bårdsen: «Den takk skal han ha, den ros skal han få,» osv.

Ja, dagene går, de går fort og. Nå nærmer vi oss den 18. desember. Da skal de avgårde alle som får reise hjem på juleferie. Her i gården er det 18 stk. som får reise i år, ergo 18 kufferter å pakke. De som ikke får komme til sine hjem, blir trøstet med at her skal nok bli jul her og, bare vent!

Snart er det bare fire dager igjen til julaften. Rengjøringen er nå unnagjort, det dufter friskt og nyskurt i garderober, spisesaler og dagligstuer, kjøkken og korridorer. I dag kommer de første julepakkene, og utover dagen blir den ene pakkehaugen etter den andre brakt til huse. Guttene blir mer og mer forventningsfulle og urolige etter som haugen på vaktrommet vokser. Tantene må være på «dugnad» disse kveldene, for alle tekstilvarer må tas ut av pakkene og sys nummer i. Etterpå pakkes hver ting pent inn i julepapir og skrives navn på. Dette må man gjøre om kveldene etter at guttene har gått til ro, for de er svært nysgjerrige og vil gjerne lure seg til å kikke på stasen. Men enda er det nok litt for tidlig!

Endelig har vi den 22., eller den bitte lille julaften. Guttene har fri og skal få gå til byen og se på juleutstillingene og stasen der. Alle har vært på kontoret hos bestyreren og fått penger hos ham og for de pengene kan de få kjøpe hva de selv vil. Dette er ualminnelig grumme greier. Gledestrålende kommer de og viser en 10’er eller 5’er, alle er fornøyde og gleder seg til byturen.

På avdelingen er det sprengtravelt. Juletrepynten tas fram fra eskene på loftet. Engler, nisser og lysestaker blir gibset og fikset på. Stjerner og betlehemskrybber blir laget og små søte dekorasjoner blir tryllet fram av grankvister, forgylte kongler, sløyfer, lys osv.

Bestedressene blir hentet fram fra sine plasser på garderobeloftet og får seg en overhaling av dampejernet og klæsbørsten. Noen er opptatt med å pusse sko, de aller beste skal brukes til jul, og selvsagt må de være skinnende blanke. «Tripp, tripp, trapp, tripp», sier det ustanselig i trappene, hvor tantene flyr snart med det ene og snart med det andre. Vinduene må ha en siste finpuss, og rene, nystrøkne gardiner og kapper blir hengt opp over alt. Men over all denne hektiske travelheten hviler det en egen sjarm i dag. Ingen gir seg egentlig skikkelig tid til å synge en julesang akkurat nå, men det lyser liksom ut av hvert ansikt at inne i en selv toner stadig melodien: «Det kimer no til julefest, det kimer for den høye gjest!». En egen frydefull festlig stemning preger både barn og betjening trass i travelheten og springingen.

Om kvelden kommer guttene tilbake fra byen, og stolte viser de fram tingene de har kjøpt, samtidig som de forteller om alt det rare og fine de har sett. De kommer og viser fram slips, skjerf, luer og meget mer. De fleste har forresten utstyrt seg med lommelykter eller munnspill. Her er ingen fare for at vi skal mangle hverken lys eller musikk i jula! Men en av guttene har ikke kjøpt noen ting til seg selv. Han kommer stille og viser fram et lite smykkeskrin av rød plastikk og sier: «Til mor». Smykkeskrinet ble sendt til guttens mor.

Så kommer natten etter en travel dag. Ute er det overskyet og litt kjølig, men noen julesne tør vi vel ikke håpe på.

Det er lille-julaften morgen. Alle er tidlig ute av dynene. Litt søvnige kikker vi ut vinduet – men hva i all verden ser vi! Sne! Ja, sannelig, fin, hvit sne ligger over markene! Noe så festlig! Og så akkurat som på bestilling. Vi har ikke tid til å si noe så «prosaisk» som god morgen til hverandre i dag. I plassen roper vi i munnen på hverandre: «Hei, dere, julesne!». God morgen, forresten, kommer det stille etterpå.

Utover hele formiddag fortsetter pakkene å komme, og betjeningen har nok med å ta seg av dem, store pakker, små pakker, guttene kommer med fulle fang.

Å, hei! Der ser vi juletrærne – to store! Stolte kommer et par gutter og plaserer dem i storstuene, et på hver fløy, og den friske barduften fyller med ett stuene.

I kveld bader alle guttene og går til sengs litt tidligere enn vanlig – men sove det kan de nok ikke sånn med en gang. De har altfor meget å snakke om og glede seg til.

Og nede i festsalene arbeider betjeningene for full fres med å få værelsene festpreget. Det hamres og bindes opp, girlander blir knyttet fast og dekorasjoner blir plassert. Klokken har for lengst passert 24 da endelig hele avdelingen står ferdig til å ta imot høytiden.

Julaften vekkes guttene litt før kl. 7. De fleste er allerede våkne og bare venter på å få komme ut og vaske seg. Straks er alle i sving med å få på finskjortene, og tantene får det travelt med å knytte slips og kjemme hår. Ingen får gå ned i julestuene, før de er helt fine fra topp til tå.

Så da alle er ferdige, går de ned, dørene slåes opp og – årets store lysfest begynner! «Å, se så flott!» roper de i munnen på hverandre da det opplyste juletreet stråler dem imøte. En liten stund går de bare rundt og ser: ser på betlehemskrybben med stjernehimmel over, ser på lysene, blomstene, nissebordet og alt sammen.

Kl. 8 sitter alle ved hvitdukede frokostbord i spisesalen, og nå blir juleposten opplest. Der er et kort eller et brev til alle, og noen får mange kort, hvilket de er meget stolte av. Etter frokost slår de ring rundt treet og «Glade jul» ljomer gjennom hele huset. Alle synger med, og det skal være vanskelig å si hvem som skinner mest, lysene på juletreet, eller de 40 glade guttefjes, hvis øyne stråler betatt mot betlehemstjernens symbol. Guttene liker å synge, og de kan de fleste julesangene.

I 12-tiden kommer middagen. I dag er det deilige røkte pølser, grønne erter og poteter. Til dessert får de blandet frukt med fløte. På hvert bord brenner et levende lys mens de spiser.

Så går vi sammen til gudstjeneste i festsalen kl. 14, og her er det helt fullt av festkledde, glade barn, som alle kikker spent etter sognepresten. Og der kommer pastor Kalhovd som alle Bakkebø-barna er så glad i. Han har kjole og hvit krave i dag, som i kirken. Bestyrer Tveit og frue, tanter og andre funksjonærer er med, og snart er store og små med og synger «Glade jul!». Pastor Kalhovd leser juleevangeliet og snakker deretter til barna. Alle sitter stille og hører på, og alle er med og synger «Deilig er jorden» etterpå. Bestyrer Tveit ønsker god jul til alle.

Så er vi tilbake på «Steingården», hvor guttene gjerne vil gå rundt juletreet igjen. I blant blir det morsomme juleleker og. En og annen spør: «Når kommer nissen?». «Å, etter julegrøten, så vil vi nok ha ham her», blir det svart. Noen klapper i hendende, for dette lyder overmåte spennende. To stykker vil til å ta ryggtak i bare yr begeistring!

Julegrøten blir servert kl. 17.30, og den smakte nok fortreffelig godt – etter de tomme grytene å dømme! Og nå – ja nå gjelder det å sitte stille bitte lite grann inne i stuen, så får vi se om Nissefar husker oss med en visitt.

Alle sitter stille og kikker spent mot vinduene og mot døren. Og der! «Kakk-kakk-kakk», sier det på ruten, og guttene setter i, ja unnskyld uttrykket, men de setter faktisk i et brøl! Utenfor vinduet vandrer sannelig en riktig nissebestefar med sid rød kåpe, hvit topplue, ditto skjegg. I den ene hånden har han en stødig stav, den hadde han nok banket på vinduet med, og på ryggen bærer han en alle tiders fullstappa sekk! Var det rart at de brølte! Make til nisse skulle en aldri ha sett! Men nå kan altså ikke guttene sitte i ro lenger, noen skriker rett og slett av iver etter å møte nissen først.

Joda, skyvedørene går opp, og inn stabber gubben Nisse med sekken sin. «God kveld, god kveld», hilset han, «god jul alle sammen!». «God jul», svarer guttene i kor. «Va det vanskelig å finne fram til Steingården?» spør en av tantene. «Vanskelig?» sier han far, «å, nei da, grana her utenfor med alle lyspærene i lyste så vi såg det helt opp i heia. Men nå får vi lette litt på sekken».

Og dermed blir det utdeling i lange baner, den første sekken blir tømt, den andre og tredje med; hele seks sekker hadde nissen på lager. Det råder stor jubel over presangene, alle knasker på godter og ser på egne og kameratenes gaver.

Om litt kommer bestyrerparet Tveit på besøk, noe guttene setter pris på og synes er hyggelig.

Så får da alle lov til å hygge seg utover kvelden.

Klokken er snart 23, og noen begynner å bli søvnige. Men før vi bryter opp i stuen, er alle med på å rydde opp papir, esker, bånd, appelsinskall og annet.

Så samles vi til slutt under den store lysgrana utenfor, og etter en gledelig og gild julekveld lyder et 40 stemmig: «Deilig er jorden» utover snedekte marker og opp mot en stjernestrødd vinterhimmel.»

Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1955: 4-7

Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (16.08.18)