BAKKEBØ I ENDRING

Særlig utover 70-tallet er endring et ord som beskriver Bakkebø. Debatten om hvordan psykisk utviklingshemmede best kunne ivaretas endret seg markant fra Kiss og Leiv Tveit startet sitt virke på Bakkebø, til Olav Tendeland tok over som bestyrer.

Normaliseringsbegrepet kom i fokus – det at institusjonshverdagen skulle gjøres så «normal» som mulig. For å realisere dette krevdes endringer i boforhold, fritids- og arbeidstilbud ved institusjonene rundt om i Norge. Endringene som ble gjort på Bakkebø må sees i lys av denne nye mentaliteten.

---

1. Mild stiftelse
2. Kiss og Leiv Tveit takker for seg
3. Ny bestyrer – Olav Tendeland
4. En omveltning i omsorgsfilosofien
6. Ny bestyrer – Einar Nese
7. Overtatt av fylket

---

MILD STIFTELSE

Den 23. mars 1960 gikk Bakkebø over til å bli en mild stiftelse, løsrevet fra Norges Røde Kors. Endringen i eierskap medførte et navneskifte. Institusjonen var ikke lenger Norges Røde Kors’ Bakkebø, men heller Bakkebø, opprettet av Norges Røde Kors. Det ble likevel satt som betingelse at det til enhver tid skulle være et flertall av Røde Kors-representanter i styret.

I Bakkebø Nytt  står følgende om overgangen¹:

«Norges Røde Kors, som gjorde det mulig at Bakkebø ble til i det hele tatt, som på sett og vis «fødte» Bakkebø, har nå funnet tiden inne til å la dette barnet bli myndig og selvstendig, og gitt oss dette «selvstendighetsstemplet» i gavebrev … Det er alltid litt vemodig ved en avskjed, slik også ved denne. Men arbeidet vil fortsette på Bakkebø i samme ånd og med samme mål som før…»

Overgangen beskrives også i et gavebrev fra Norges Røde Kors²:

«I henhold til vedtak av 23. november 1958 av Norges Røde Kors Representantskap overdrar herved Norges Røde Kors til den selveiende stiftelse Bakkebø Hjem og Arbeidsskole, opprettet av Norges Røde Kors, samtlige de eiendeler som er oppført i det avtrykk av status pr. 31. desember 1959 for Bakkebø Hjem og Arbeidsskole, som er vedlagt dette gavebrev. Overdragelsen skjer vederlagsfritt, og på de vilkår som er inntatt i de vedtekter for stiftelsen som Norges Røde Kors Representantskap har vedtatt i sine møter den 23. mai og 21. november 1959, og hvorav et avtrykk er vedlagt dette gavebrev. Overføringen til den selveiende stiftelsen gjelder fra 1. januar 1960.»

Gavebrevet til institusjonen ble overrakt i Festsalen. Sentralstyret og presidenten for Norges Røde Kors var tilstede, sammen med Bakkebøs styre og de ansatte som hadde vært på institusjonen i 10 år eller mer. Med gavebrevet fulgte 10.000 kroner som avskjedshilsen fra Norges Røde Kors.

KISS OG LEIV TVEIT TAKKER FOR SEG

Det dedikerte lærerparet som grunnla institusjonen på vegne av Norges Røde Kors, tredde med tiden av fra sine verv. Først Kiss i slutten av 1966, deretter Leiv Tveit i 1972. En epoke var på et vis over på Bakkebø.

I boken om Bakkebø uttaler Salve Stuhaug, rektor på Bakkebø skole, seg om ekteparet og Bakkebø³:

«Med Kiss og Leiv Tveit marsjerte pedagogikken inn i omsorgen og det lenge før det norske skoleverket ga anledning til å drive undervisning på disse institusjonene. Tvert om ble lærerparet advart av fremstående pedagoger som mente at det å fostre åndssvake ikke var stor nok pedagogisk oppgave. Her var Tveit dypt uenig.»

Styreformann Nic. Prebensen kommer også til orde⁴:

«Tveits begynte på bar bakke, ikke bare økonomisk, men også når det gjaldt folks innstilling til dem som den gang ble betegnet som åndssvake. Sammen med Heddy Astrup fikk de vekket Norge til å skjønne hva dette dreide seg om, de fikk private og organisasjoner og til syvende og sist også de offentlige myndigheter til å yte en del av det som denne omsorgen krever. De var sanne pionerer.»

Som et siste nikk til det nybrottsarbeidet som ble utført av ekteparet Tveit på Bakkebø, kan man sitere bestyreren ved Trastad gård, i anledning Leiv Tveits bisettelse: «Vi måtte alle til Bakkebø for å lære»⁵.

NY BESTYRER – OLAV TENDELAND

Den som overtok bestyrerrollen etter Leiv Tveit var Olav Tendeland, den 1. november 1970. Han hadde pedagogisk og helsefaglig utdanningsbakgrunn og kom fra en stilling som rektor ved vernepleieskolen på Nærlandheimen.

Om overtakelsen av vervet skrives følgende i Bakkebø Nytt⁶:

«Enda mens vi gikk og gruet oss til avskjeden med Tveits fikk vi vite at ny bestyrer var ansatt: Olav Tendeland, som da var rektor på vernepleieskolen Nærland, skulle bli vår nye bestyrer. Det var med lettelse vi mottok dette budskap. Dette var en mann vi syntes vi kjente og som vi hadde fått inntrykk av hadde akkurat de egenskaper som var nødvendig i denne stilling. Dessuten visste vi at han hadde en solid utdannelsesbakgrunn som sykepleier og lærer, en kombinasjon som etter vår mening var midt i blinken for å kunne påta seg de store oppgaver, plikter og ansvar han ville bli stillet for.»

Tendeland ble bestyrer i en periode hvor omsorgssektoren var i endring. Sykehusloven ble satt i kraft i januar 1970, samme år som Tendeland overtok bestyrerrollen. Den endret fylkeskommunens rolle når det gjaldt omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Fylkeskommunen skulle legge planer for sektoren, som gradvis beveget seg mot det vi kjenner som Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU).

Tendeland var ikke begeistret for Sykehusloven, noe som uttrykkes tydelig gjennom et sitat i Bakkebø-boka⁷:

«Det å ligge under sykehusloven har vært en ulykke for denne omsorgen. Fordi det å være psykisk utviklingshemmet er en livssituasjon de er i fra vogge til grav … Når man [i normalsamfunnet] er barn, går man i barnehage. Så går man på skolen til man er 16-17 eller kanskje 19 år, deretter får man jobb osv. Dette er naturlige livsfaser som er visket helt ut i institusjonen.»

Tendeland så det som problematisk at institusjonene sorterte under helsevesenet, og at institusjonstenkningen der ikke tok høyde for livslange situasjoner. Han så løsningen de hadde i Sverige som et gunstig alternativ – der særomsorgen betalte for at psykisk utviklingshemmede skulle få plass i ordinære barnehager, skoler og verksteder⁸.

I 1971 deltok Tendeland på et seminar i USA, ved University of Wisconsin. Der fant han et progressivt miljø, som sammen med nordiske symposier og seminarer, gav impulser til den nye bestyreren. Som konsekvens av dette sier Tendeland i Bakkebø-boka at: «Etter hvert begynte jeg å skjønne at det er vel og bra nok med pedagogikken i dette her, men det er egentlig rammebetingelsene det er noe galt med og som vi må gjøre noe med»⁹.

Med dette mente Tendeland at institusjonene fjernet mange fra sine nærmiljø, og rammet hele livene deres inn med tilbud som foregikk på selve institusjonen. Han beskriver det som «… en unormal livssituasjon ved at man bor på en totalinstitusjon der alt foregår innenfor samme område, der man jobber, går på skolen, har sine venner og sine fritidstilbud»¹⁰. Tendelands tid som bestyrer skulle bli preget av nedtrapping i antall klienter og en omstrukturering av bygningsmassen på Bakkebø, som endret på noen av rammebetingelsene i klientenes liv.

EN OMVELTNING I OMSORGSFILOSOFIEN

På midten av 60-tallet begynte man å se skepsis til åndssvakeinstitusjonene fremmet fra ulike hold. Blant annet publiserte forfatter Arne Skouen en artikkelserie i Dagbladet som beskrev uverdige forhold på institusjonene. For Bakkebø ledet disse strømningene i første omgang til en økning i antall ansatte, fordelt på avdelinger som huset færre klienter enn før.

På 1970-tallet kom begrepet normalisering for alvor  i fokus – det at psykisk utviklingshemmede skulle ha rett på en så normalisert tilværelse som mulig. Tanker om vernede boliger og verksteder ute i «normalsamfunnet» begynte å vokse frem, og skulle bli stadig sterkere utover 70- og 80-tallet.

Olav Tendeland var som bestyrer opptatt av denne utviklingen mot normalisering¹¹:

«Normalisering er tingen, dette at mennesker oppholder seg på forskjellige arenaer i livet, de har jobb, hjem, venner og skole. Dette må også gjelde de psykisk utviklingshemmede, at de har de samme livsfasene som andre.»

Tidlig på 1970-tallet ble Bakkebø omdøpt, noe som også reflekterte endringene som var i gang innen åndssvakeomsorgen. Navnendringen kom etter forslag fra administrasjonen på Bakkebø, og ble godkjent både på fylkesplan og av Norges Røde Kors. De gikk bort fra navnet Bakkebø Hjem og Arbeidsskole. Institusjonen skulle bare hete Bakkebø, med undertittel «Sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Opprettet av Norges Røde kors».

Bygningsmasse og beboertetthet

Da Tendeland kom til Bakkebø forelå det planer om å bygge 7 nye paviljonger (mindre avdelinger) på institusjonsområdet. Han var imot utbygging, og tok avstand fra dette da de drev med planarbeid i fylket i 1971. Tendeland mente heller at Bakkebø skulle redusere antall klienter, med en nedtrapping fra 315 til 130. Han siteres av Ugland vedrørende denne innstillingen:«Dette var rene revolusjonen den gangen og det ble adskillig debatt i den anledning»¹². Til slutt ble 4 av de 7 paviljongene bygget – dette ble Bakken, Solskar, Fløygården og Kvernstua. De fire nye avdelingene som ble bygget hjalp til med å lette på trykket i de gamle avdelingene, da dette ikke medbragte noen økning i antall klienter totalt.

Bygningsmassen på Bakkebø var nedslitt materielt sett, etter mange års bruk. Avdelingene hadde trange sovesaler, som kunne romme så mange som 12 senger, med så lite som 40 cm mellom dem. En ombygging til mindre rom og enkeltrom ble dermed igangsatt, i tillegg til en oppgradering av bygningsmassen generelt. En del klienter ble også flyttet ut av institusjonen, til alternative tilbud rundt om i fylkene. Likevel må det nevnes at utflytting også skjedde før 1970. Fra institusjonens oppstart hadde 300 klienter kommet og gått før Tendeland trådde inn som bestyrer.

I første nummer av Bakkebø Nytt fra 1976 trekker Tendeland spesielt frem Maigården som en endret avdeling, der sengene før hadde stått i «båser» uten vegg mot korridoren, og der en av beboerne i etterkant av ombyggingen uttalte: «Nå har jeg ventet et helt liv på å få en dør jeg kan lukke bak ryggen min»¹³. Per 1976 hadde alle på Bakkebø fått en dør å lukke bak seg, og alle sovesaler og «båser» var borte, selv om det ikke var alle som hadde enkeltrom.

Under ledelse av arbeidsformann Roald Kanestrøm ble flere tiltak iverksatt for å forbedre bygningsmassen generelt. Boligene ble gjort triveligere, det ble skiftet vinduer og malt, og personalboliger ble tatt i bruk for å huse klienter. Det ble særlig gjort omfattende oppussingsarbeider i de eldre avdelingene. Flyttingen av klienter til personalboliger tynnet ut beboertettheten på avdelingene og muliggjorde ombyggingen til mindre soverom.

I 1973 var det 305 internatplasser og 10 daghjemsplasser på Bakkebø, samt litt over 200 ansatte. Eiendommen Bakkebø var på om lag 1700 mål. Per 1974 var det besluttet at antall klienter skulle reduseres til 220. I 1975-76 var ombygningene og reparasjonene av bygninger i stor grad gjennomført. Tanken var at færre klienter per rom skulle bedre det sosiale miljøet mellom klientene, da de ikke trengte leve like tett på hverandre lenger.

Styreformann Nic. Prebensen uttaler seg i Bakkebø Nytt fra 1976 om forholdene etter omstruktureringen¹⁴. Der forklarer han at styret bevisst besluttet at det ikke skulle bygges flere boliger etter at Bakken, Solskar, Fløygården og Kvernstua stod ferdige, men heller settes i gang den oppussingen og ombyggingen som er beskrevet ovenfor.  Grovt sett mente Prebensen at institusjonen ville fungere godt om klienttallet ble trappet ytterligere ned.

Vernede verksteder

Klientene på Bakkebø var i stor grad sysselsatt på institusjonsområdet. På 70-tallet ble det satt i gang virksomhet utenfor institusjonens «murer». Det var fortsatt en del egenproduksjon av varer til institusjonen, men det kom også i gang produksjon for industri utenom Bakkebø.

I første nummer av Bakkebø Nytt fra 1976 beskriver bestyrer Olav Tendeland kontakten mellom institusjonen og lokal industri¹⁵. Oppdragene som ble gjort på vegne av andre bedrifter var varierte. Det ble blant annet sydd reklameluer, pakket såpe, montert lamper, vevd filleryer, laget kasser og badeplattformer.

Arbeidssektoren var i endring utover 1970-tallet. På Bakkebø ble det gjort utbedringer, som at det kom egne bygg for skole og arbeidsvirksomhet. Eksternt ble det opprettet flere vernede verksteder.

•  1975 – Arbeidstakerne i arbeidssektoren fikk sitt første lønnssystem. Det var basert på inntektene de fikk via salg av egne produkter, eller fra delproduksjon for andre bedrifter.
• 1977 – Det ble startet opp egen maskinsømavdeling på Bakkebø, som laget en hel del barnetøy for salg.

•  1977 – Det ble lagt konkrete planer for få i gang et vernet verksted i Koldalsvegen, utenfor Egersund sentrum. Verkstedet skulle gi arbeidsplass til omtrent 20 stykker, samt arbeidsledere, og skulle være så likt en vanlig arbeidsplass som mulig. I første omgang skulle ikke verkstedet skilles ut fra institusjonen, men sortere som en avdeling under Bakkebø. Verkstedet satset på trebearbeiding og mekanisk produksjon.

• 1978 – Det ble etablert systue i Lervika i Egersund sentrum. Dette var leide lokaler, som ble pusset opp og gjort til arbeidsverksted. Virksomheten gav arbeid til en maskinsømgruppe på 3 kvinner og 2 menn i alderen 20 til 40 år, i tillegg til 2 arbeidsledere i delt stilling. Det sydde blant annet presenningsposer til Draco plastbåtfabrikk i Flekkefjord og laget klær på bestilling fra privatpersoner.
•  1980 – Enda et vernet verksted  ble startet opp. Denne gangen var det Langholmen verksted for mekanisk produksjon, lokalisert ved Eigerøy bro.

•  1981 – Arbeidssektoren fikk gjennomslag for en avdelingsstruktur og utlyste tre avdelingslederstillinger. En fjerde avdeling var Bakkebø gård, som ble tilført arbeidssektoren i 1978. Fylkeskommunen hadde skilt ut arbeidsdelen fra to andre institusjoner og utarbeidet egen organisasjonsstruktur for disse, lagt under et eget verkstedstyre. Det ble satt mål om å få akseptert en liknende organisasjonsoppbygging på Bakkebø, men det ble en langsom prosess.

Bernt Leidland, gjennom mange år engasjert innen arbeidssektoren, gir i Bakkebø-boken sitt perspektiv på endringen fra håndarbeids-/håndverksstuer til vernede verksteder¹⁶:

«Men så kom forandringen i 70-årene. Dette med verksted tror jeg er riktig, selv om det har vært endel motstand mot det. Vi må være klar over at teppeknytting har utspilt sin rolle, mange nye ting kom inn i bildet, det ble maskinknytting osv. Vi kunne ikke klare å produsere til konkurransedyktige priser. De beste [fungerende klientene] vi hadde i syttiårene forsvant ut, men legger vi forholdene til rette kan også de lavere fungerende utføre det helt utrolige med våre maskiner. Og hvorfor ikke bruke teknologien? Det er jo den man bygger på ute i normalsamfunnet. I dag er nesten alle i arbeid, eller så trener de for å dyktiggjøre seg til arbeid. Hvis vi i 1972-73 skulle startet Koldal eller Langholmen med de som er her i dag, hadde det aldri gått.»

Les mer om arbeidssektoren her.

Skole og barnehage

Med revidert skolelov i 1975 ble kommunen pålagt ansvar for skolegangen til psykisk utviklingshemmede. Den 19. januar 1976 ble den første prøvegruppen startet opp i Eigersund kommune, på Eigerøy skole. Gruppen bestod av 4 elever i alderen 7-8 år.

Visjonen var integrering i normalskolen, selv om dette ikke betød at de skulle ha all undervisning i vanlig klasse. Det ble stilt to klasserom til disposisjon på Eigerøy; et grupperom og et som var del av et «landskap» hvor også andre førsteklassinger var. I starten var det fag som sang, skolekjøkken, gymnastikk og heimkunnskap som ble arena for integrering.

Ikke lenge etter den reviderte skoleloven kom også ny lov om barnehager. Den utvidet muligheten for at psykisk utviklingshemmede kunne få førskoletilbud i vanlige barnehager i sitt nærmiljø, slik at de kunne bo hjemme.

Snart kom også lov om videregående opplæring som fastslo at minst 2% av plassene i den videregående skolen skulle reserveres funksjonshemmede.

På Bakkebø ble det jobbet aktivt med videregående opplæring, der klientene med en gjennomsnittsalder på 30-35 år trengte et tilbud for strukturert arbeidsforberedende opplæring. Grunnet liten kompetanse i det vanlige skoleverket om undervisning av psykisk utviklingshemmede, ble det forsøkt å få i gang en videregående opplæring med økonomisk assistanse fra den videregående skolen og fra voksenopplæringen.

Fra 1978 ble det tilbudt to forskjellige typer dagstiltak på Bakkebø. Det ene var arbeidstiltak som gikk på produksjon og aktivisering, det andre var aktiviseringstiltak for de som ikke maktet å drive med produksjon.

I denne tiden opprettet arbeidssektoren, med Asbjørn Olsen i spissen, et nært samarbeid med Bakkebø skole. Sammen skapte de to instansene en videregående opplæring og arbeidsforberedende avdeling, der både arbeidsleder og lærer var tilknyttet.

Den videregående opplæringen ble etter hvert driftsmessig overført til fylkesskolestyret, og til slutt nedlagt i 1985.

Les mer om skolen her.

Boliger utenfor institusjonsområdet

Etter forslag fra bestyrer Tendeland søkte Bakkebø til kommunen om å få en tomt til boligformål i et vanlig boligfelt i Egersund. Dette endte i ny bolig, et vanlig husbankhus, med adresse Rygleveien 10. Tomten ble gitt i gave av kommunen, mens finanserien for huset ble gitt i gave av et foreldrepar. De som flyttet inn var 4 voksne menn, som hadde bodd hele sitt liv på Bakkebø.

Mot slutten av 1977 kom enda et eksternt boligtilbud. Bakkebø fikk leie Nysundveien 1 av en privatperson, der 8 unge karer flyttet inn. En av karene sa tydelig at det var: «Mye bedre her i en liten bolig enn i alt bråket i de store boligene på Bakkebø»¹⁷.

Det hendte også at enkelte flyttet ut fra Bakkebø og inn i hybelleilighet, selv om dette fortsatt var unntaket.

Les mer om avdelinger og boliger her.

Eksterne fritidsaktiviteter

Det ble etter hvert startet opp fritidstilbud som foregikk utenom institusjonen. Disse nevnes i Bakkebø-boken¹⁸:

• Fotballgruppe ble del av Eiger Fotballklubb
• Håndballgruppe ble opprettet i EIK
• Svømmegruppe ble opprettet i Egersund Svømmeklubb
• Fritidsklubben «Okka Klubb» ble opprettet i samarbeid med Eigersund kommune
• Misjonsforening ble opprettet

En undersøkelse ble gjort i idrettsklubbene med tanke på integrering av psykisk utviklingshemmede. Den viste oppmuntrende resultater – 60% stilte seg positive til å ta inn psykisk utviklingshemmede, og bare 3% stilte seg helt imot. Per 1988 hadde ca. 70 av klientene på Bakkebø eksterne aktivitetstilbud.

Les mer om fritidstilbudene her.

NY BESTYRER – EINAR NESE

I 1978 ble det nytt bestyrerskifte på Bakkebø. Olav Tendeland startet i ny stilling som direktør for helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) i Rogaland. Stillingen hadde han teknisk sett hatt siden høsten året før, men godtok da med forbehold om å fortsette på Bakkebø til ny bestyrer kom på plass. I Dalane Tidende uttalte han seg om vervet han hadde hatt og endringene som hadde skjedd på Bakkebø¹⁹:

«Det var vanskelig å ta over etter en kapasitet som Tveit, men det har vært en svært interessant tid. Grunnet flere forhold har vi i den siste tiden vært vitne til en svært gledelig utvikling i positiv retning. Bruken av tvangsmidler som reimer er gått betydelig ned. Antallet daglige tilfeller er redusert fra 40 til 1, et utrolig framskritt. Rømming fra institusjonen som tidligere forekom er en sjeldenhet nå. Ruteknusing som uttrykk for aggresjon er så å si også borte. Dette har selvsagt flere årsaker, men hovedgrunnen er nok endringen i boforholdene som har funnet sted. Det finnes ikke lenger sovesaler, disse er nå erstattet med små rom, og de siste årene har det vært oppussing av materiell som har gjort Bakkebø til en hyggeligere plass å være. Dessuten har beboerne fått bedre skoletilbud, og verkstedet beskjeftiger også flere personer.»

Den som kom etter Tendeland var Einar Nese. Han hadde et 10 års langt arbeid som forstander ved Opdøl psykiatriske sykehus bak seg.

Nese var spesielt opptatt av utbygging av vernede verksteder i Egersund, samt å etablere barnehage for de ansatte på Bakkebø. Han mente også at vernede boliger måtte reises andre steder enn bare i Egersund, både andre steder i Rogaland og i Agderfylkene.

Nese gikk aktivt inn for å heve kvalifikasjonsnivået for personalet på Bakkebø. Han tok kontakt med vernepleierskoler for å rekruttere, og fikk etter hvert flere vernepleiere på plass, i tillegg til barnevernspedagoger og sykepleiere. Ansettelse av sykepleiere påpeker Nese i Bakkebø-boka at måtte skje med visse forbehold²⁰:

«[J]eg syntes det var viktig at man la bort litt av sykehusmanerene og de hvite forklærne … Dette at man skal ha sjefssykepleier, oversykepleier, avdelingssykepleier og hele denne rekken ser jeg på som lite hensiktsmessig. Der hvor man har med syke mennesker å gjøre er det naturligvis på sin plass.»

I Neses bestyrerperiode skjedde en betydelig nedtrapping i antall klienter på Bakkebø – fra nesten 300 til under 200.

OVERTATT AV FYLKET

I 1983 bestemte styret på Bakkebø seg for å søke om at eierforholdet for den milde stiftelsen ble overført vederlagsfritt til Rogaland fylkeskommune. Forslag til avtale ble utarbeidet og sendt til Norges Røde Kors og Rogaland Fylkeskommune for endelig avgjørelse. Hovedårsaken for å søke om en slik overføring var et ønske om at virksomheten på Bakkebø skulle sikres også i fremtiden.

Bakkebø ble overført til fylkeskommunen fra 1. januar 1984. Grunnlaget for styrets konklusjonen om at dette var det beste for institusjonen og beboerne var todelt:

• Først og fremst hadde det i mange år vært diskutert hvorvidt man i Rogaland kunne fortsette å drive to så store institusjoner som Bakkebø og Nærlandheimen.
• I tillegg var den milde stiftelsen som eide Bakkebø redd for at de i fremtiden skulle få liten innflytelse på det som skulle skje fremover, en frykt grunnet i nye retningslinjer laget av stat og fylkeskommune.

En slik utvikling hvor fylkeskommunen overtok driften av institusjonen var ikke unik for Bakkebø.

Ved overdragelsen måtte fylket forplikte seg til å drive Bakkebø videre som institusjon. Dette innebar også at om fylket i fremtiden ville bruke Bakkebø til noe annet, skulle det som tilsvarte verdien av kjøpesummen den gang de fikk institusjonen, brukes innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede.

Det ble ved fylkesovertagelsen utarbeidet en prinsippskisse med forslag til ny organisasjon på Bakkebø. En referansegruppe nedsatt av styret tok seg av arbeidet. Gruppen bestod av et styremedlem, to representanter for ansatte, to representanter fra administrasjonen, en representant oppnevnt av fylkeshelsesjefen, og en oppnevnt av HVPUs fylkesteam.

Styret ble omorganisert. Bestyreren ville ha tale- og forslagsrett på møter. Samme rettigheter ville også gis fylkesrådmannen, fylkesrevisjonssjefen, fylkeshelsesjefen, en representant for HVPU, samt fylkeslegen. Bestyrerens tittel skulle nå være administrasjonssjef, og han skulle fungere som sekretær og saksbehandler for styret.

Styreformannen for det nye styret ble Lloyd Eikeland. Han forteller i Bakkebø-boka om overgangen til fylkeseid institusjon²¹:

«Ved denne overleveringen viste stiftelsen og Røde Kors at det viktigste ikke var å eie institusjonen, men å sikre dem den var tiltenkt, de psykisk utviklingshemmede. Nå hadde vi altså plutselig en institusjon som tilhørte ett fylke, mens den før hadde vært et felleseie for begge Agderfylkene og Rogaland.»

Eikeland beskriver det som en myk overgang, der mye av det som hadde vært rutine på Bakkebø ble beholdt og videreført.

Røde Kors Gavefond, Bakkebø

Gavekontoen på Bakkebø ble holdt utenfor avtalen om overføring til fylkeskommunen, da dette var midler gitt i gave til klientene på Bakkebø, gjennom arv, gaver og donasjoner. Norges Røde Kors opprettet dermed en stiftelse for fondet i 1984, med egne vedtekter. Nic. Prebensen (styreformann på Bakkebø) ble oppnevnt som formann og stiftelsen fikk navnet Røde Kors Gavefond, Bakkebø.

Fra 01.01.1984 ble gaver fra privatpersoner, foreninger og organisasjoner kanalisert inn i fondet. Gavefondet hadde som formål å fremme trivselsskapende tiltak til det beste for klientene på Bakkebø. I fondets eie ble blant annet Svanevatn Aktivitetssenter og cabincruiseren «Heddy II».

En betingelse for Gavefondet var at de aldri skulle bruke fondets midler før de hadde avklart og utelukket om det var mulig å få det samme gjennom det offentlige eller institusjonens budsjetter.

---

Bakkebø endret seg mye på 70- og 80-tallet, for å følge de nye tankene om hvordan omsorgen for psykisk utviklingshemmede burde være. Likevel skulle det bli stadig mer tydelig at institusjonenes tid var på hell.

---

Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (19.07.18)

1. Bakkebø Nytt nr. 2 fra 1960: 19-20
2. Gjengitt i Bakkebø Nytt nr. 2 fra 1960: 19-20
3. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 84
4. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 86
5. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 86
6. Bakkebø Nytt fra 1971: 3
7. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 91
8. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 91
9. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 89
10. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 89
11. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 92
12. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 90
13. Bakkebø Nytt fra 1976: 4
14. Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1976: 14-15
15. Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1976: 4-5
16. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 127
17. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 100
18. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 96
19. Dalane Tidende. (29.08.1977). Olav Tendeland tiltrer ny stilling.
20. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 104
21. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 113