Etter at Kiss og Leiv Tveit hadde gjennomført studieopphold i Sverige og Danmark, og akseptert tilbudet om å utvikle et omsorgstilbud for åndssvake, var tiden inne for å starte arbeidet med å reise institusjonen de hadde forestilt seg. Det at Norges Røde Kors gikk inn for å bygge arbeidsskole og hjem for åndssvake var nytt i deres arbeide. De tok på seg en sosial oppgave som frem til da i stor grad var forsømt av det offentlige.


1. Den rette beliggenheten
2. Arbeidet begynner
3. De første bygningene ferdigstilles
4. De første klientene kommer
5. En vellykket oppstart
6. Videre utbygging
7. Det første tiåret


DEN RETTE BELIGGENHETEN

Flere mulige beliggenheter ble vurdert, for å finne «den rette» plasseringen for en ny institusjon. Blant kandidatene var Haga gård på Ski, Fosnes landbruksskole ved Tønsberg, og en militærleir på Tromøy ved Arendal. Så kom konsultativ statsråd Aaslaug Aasland og statsråd Sven Oftedal (begge rogalendinger og begge med stort sosialt engasjement) med forslag om at området kjent som Slettebøleiren i Egersund kunne være velegnet. Dette var et område som hadde blitt brukt som militærleir av tyskerne under andre verdenskrig. Der stod 72 bygninger igjen, som Direktoratet for fiendtlig eiendom disponerte, og som sannsynligvis ville kunne overtas for et rimelig beløp.

Tyskerne etablerte Slettebøleiren under andre verdenskrig. Foto: Dalane Folkemuseum.

På grunnlag av Aasland og Oftedals forslag reiste Heddy Astrup og resten av institusjonskomiteen til Egersund, for å vurdere leirområdet. I komiteen, med Astrup som formann, var Ragnhild Schibbye, overlege Ole Bull Munch og arkitekt Odd Brochmann. I tillegg deltok ekteparet Tveit på  møtene.

Den 6. desember 1946 ankom komiteen Egersund og reiste opp til Slettebøleiren.

Førsteinntrykket gruppen fikk kan mest direkte gjenoppleves gjennom Kiss Tveits personlige notater1:

«Her var veier, tømmerhus, mange store brakker, staller, ridebane og et stort festivitetshus. Det så ut til å være installert elektrisitet i alle bygg. Det så også ut til at vann [og] sanitæranlegg var på plass. Men alt så svært ramponert ut. Knuste vinduer, delvis knust inventar i alle hus – det lille som fortsatt var tilbake av inventar og innredning. Noe av det kunne vel muligens settes i stand og benyttes, men det var ubegripelig[e] mengder av skitt og uryddighet over alt.»

Fra Kiss’ beskrivelse å dømme satt de besøkende igjen med blandede følelser. Området var preget av ødeleggelse og ustell.

På komiteens første møte etter befaringen, hjemme hos fru Astrup i Oslo, skal de involverte ha vist iver for Slettebø. Likevel rådet en viss tvil ved mindre synlige forhold, som vann- og kloakkledninger, drenering på området, og murer preget av grønske. Likevel mente arkitekt Brochmann at forholdene var gode nok til å gå i gang med arbeid på området.

Bakkebø anno 1952. Foto: Widerøes Flyveselskap AS / Dalane Folkemuseum.

Det ble til slutt avgjort å gå til innkjøp av deler av bygningsmassen, der arkitekt Brochmann skulle planlegge eventuelle ombygginger og reparasjoner. Den 22. februar 1947 ble det signert kontrakt på at Norges Røde Kors kjøpte 22 av de 72 bygningene for 61.825 kroner. Organisasjonen hadde satt av 2,5 millioner kroner til prosjektet.

ARBEIDET BEGYNNER

Den 1. februar 1947 flyttet ekteparet Tveit til Egersund, sammen med datteren Vesla, som da var 11 år gammel. De skulle ta fatt på et omfattende prosjekt. I Kiss’ personlige notater beskriver hun de første dagene slik hun minnes dem.

Den første februardagen skal ha vært usedvanlig kald, med bitende snøskurer. I det de vandret fra hus til hus for å undersøke området fant familien snart ut at det ikke fantes verken beboelige rom eller brensel. Kiss og Vesla sjekket dermed inn på hotell. Leiv Tveit fant en delvis brukbar ovn i et brakkerom, samt en madrass til å legge på gulvet. Om morgenen skal han ha våknet blant kakerlakker og veggdyr.

Leiv Tveit – den første bestyreren. Foto: Bakkebø Nytt.

Møtet familien Tveit fikk med Slettebøleiren var lite oppmuntrende. For å bli kvitt skadedyrene ble et Stavangerfirma hyret inn for å gasse de infiserte husene blant dem arkitekt Brochmann hadde pekt ut.

Den 1. mars 1947 er notert som dagen arbeidet offisielt startet på Slettebø, og kan dermed regnes som begynnelsen for det vi i dag kjenner som Bakkebø. Mot slutten av mars samme år ble Kiss og Leivs første medarbeidere ansatt. Det var Edith og Torleiv Arnesen, snart etterfulgt av Jens Tønnessen. Med dem var de fem som kunne ta tak i det videre arbeidet.

Et feltsykehus kom tidlig som gave til den gryende institusjonen, formidlet fra det kanadiske og amerikanske Røde Kors til Norges Røde Kors, og deretter videre til Slettebøleiren. Det gjorde at institusjonen fikk innredning og utstyr som senger, madrasser, tepper og lintøy, lege- og tannlegeutstyr, samt diverse medisiner. Første innkjøp på institusjonens vegne kan spores til en regning for noe så trivielt som «1 brukt hengelås – kr. 0,75», nødvendig for å låse inne noe av utstyret og medisinene som kom med feltsykehuset.

Utpakking av en gave fra det amerikanske Røde Kors i 1962. Foto: Bakkebø Nytt

Norges Røde Kors hadde kjøpt 22 av bygningene på området. 9 av disse var små, solide tømmerhus, som etter hvert ble bygget om til funksjonærboliger for ansatte. De resterende 13 bygningene var mannskapsbrakker. Disse ble med tiden omgjort til kjøkken, vaskeri, forsamlingssal og klientboliger. De resterende 50 bygningene på området ble solgt av Direktoratet for fiendtlig eiendom til kjøpere i distriktet, og var blitt revet etter et halvt års tid.

Arbeidet med å reparere og sette i stand bygningene fra den tidligere militærleiren viste seg å være hektisk og utfordrende. Det at byggearbeidet startet i etterkrigstid gjorde at de støtte på en lang rekke problemer med materialtilgang. I tillegg ble det avdekket at både sanitært og elektrisk anlegg var i svært dårlig forfatning; rørledninger og kloakkrør var ødelagt, vannledninger tette av rust eller spad opp, og det elektriske anlegget i så dårlig stand at det ikke kunne godkjennes. Tyskerne hadde også bygget en hel del tuneller tenkt som nødutganger, som nå måtte forsegles. Arbeidsmengden var stor for å få området og byggene i driftsmessig stand.

Kiss Tveit beskriver det i sine notater som en kronglete prosess med mange ledd, men der Røde Kors sin tilknytning til prosjektet fungerte som døråpner2:

«Dette med Røde Kors var jo litt av et sesam-sesam, fra firmaer og lagre over det ganske land kom det rør og glass, hengsler, spiker og maling og utallige andre ting. Likevel var det uhyre sjelden at firmaer og lagre kunne skaffe mer enn en del av bestillingene. Hele landet skulle jo bygges opp igjen.»

Selv om det som kunne reddes av materialer og utstyr fra den gamle tyskerleiren ble tatt i bruk, var det en mengde materialer og utstyr som måtte anskaffes.

DE FØRSTE BYGNINGENE FERDIGSTILLES

Den første klientavdelingen på Bakkebø var Solgården. Avdelingsbygget var et av de 22 byggene Røde Kors hadde kjøpt, og ble opprustet og delvis ombygget før det kunne tas i bruk. Bygget hadde tidligere fungert som tyskernes sykehus under krigen. Det at det lå på en høyde i terrenget, med sol fra morgen til kveld, bidrog til at det var nettopp Solgården avdelingen ble kalt.

Bakkebø anno 1953. I front er administrasjonsbygget, kjøkken og vaskeri. I midten av bildet ligger Festsalen til venstre og Solgården til høyre. Foto: Widerøes Flyveselskap AS / Dalane Folkemuseum.

Samtidig som arbeidet med Solgården nesten var ferdig,  var også brakkene som skulle fungere som kjøkken og vaskeri snart ferdig ombygd. En del av betjeningsboligene var klare til bruk. I tillegg var arbeidet med å pusse opp brakken som skulle bli festsal og kontorbygg i gang.

Se NRKs nyhetsklipp fra «Filmavisen» 1947
– angående militærleiren som skulle bli åndssvakeinstitusjon

DE FØRSTE KLIENTENE KOMMER

Ved utgangen av 1947 var institusjonen endelig klar til å ta imot de første klientene. Siden det bare var Solgården som stod ferdigstilt måtte de velge nøye hvem som fikk plassene – barn som ikke var så høytfungerende at de passet i særskolen, og som ikke var så lavtfungerende at de ville regnes som pleiepasienter. Det var bestyrerparet Kiss og Leiv Tveit, sammen med overlege Ole Bull Munch (som var tilsynslege) og Ragnhild Schibbye (ved Norges Røde Kors), som valgte ut de første klientene. Innkalling ble sendt til 40 barn. Dette var jenter mellom 7 og 18 år og gutter mellom 7 og 10 år. De kom fra hele landet, likt fordelt ut fra kjønn og ut fra folketall i de ulike fylkene.

Før klientene kunne flytte inn var det mye som måtte komme i orden på Bakkebø. Siden det var etterkrigstid og institusjonen hadde et begrenset budsjett, bestod mye av inventaret av brukte ting. Det gjaldt det meste av inventaret i vaskeriet (som vaskemaskiner, ruller og strykemaskiner) og utstyret til kjøkkenet. For eksempel ble komfyren kjøpt fra et nedlagt hotell. Servise ble kjøpt fra Egersunds Fayancefabrik.

Gårdsbestyrer Rolf Kjos-Hanssen sammen med Bakkebøs første elev, 25 år etter institusjonens oppstart i 1947. Foto: Bakkebø Nytt.

I forkant av at de første klientene skulle komme måtte det også ordnes tilstrekkelig med mat og klær, som tross alt var rasjonert på den tiden. I tillegg tok Kiss Tveit fatt på arbeidet med å sy tekstiler til Solgården – gardiner, sengetepper og annet – mens Edith Arnesen brettet sømmer.

Den 10. mars 1948 var Solgården klar til å ta imot den første klientgruppen. Den dagen kom de første 40 barna til Bakkebø. De første to som ankom denne onsdagen var Thorbjørn Birkeland og Astrid Busæt (el. Buseth). Den ene var fra Karmøy, den andre fra et sted nær Ålesund. Lengst bortefra kom Trude, som hadde reist 160 mil sammen med faren. Klientene kom dermed fra et bredt geografisk spekter.

De første klientene på Bakkebø var en stor gruppe barn. Flere av disse ble voksne på Bakkebø. Foto: Vilhelm Feyling / Dalane Folkemuseum.

Beretningen om ankomsten er ført i Kiss Tveits penn3:

«Neste morgen opprant med sol. Vi var grytidlig oppe for å ta imot de som kom, enten det nå var med tog østfra eler nordfra eller med båt. Her strømmet de mot oss, de som vi syntes å kjenne etter alle de opplysningene deres søknadspapirer hadde inneholdt. Fulgt av sine nærmeste, eller bare av far eller mor. Enkelte enda til fulgt av en fra en barnevernsnemd. De fleste var glade og blide, noen bråkjekke for å dekke over sin usikkerhet, noen gråtende, klynkende og klynge[t] seg til en kjent hånd som de vel hadde følelsen av at de snart måtte slippe. Hele dagen, den 10. mars, kom det nye barn. Det ble spist, det ble funnet plass hvor de skulle bo. Vi viste dem leker og lekestuer og gjorde de første forsøk på å lære dem å kjenne og lære dem å kjenne oss og forholdene de skulle leve under. Det var ikke lett å være pårørende en slik dag … Alle ville så gjerne høre vår mening om nettopp deres barn, hvilket inntrykk vi hadde av det og mulighetene for fremtiden.»

Dette var starten for det som skulle bli en rekke avdelinger spredt over et stort institusjonsområde.

EN VELLYKKET OPPSTART

Den 4. september 1948 ble Bakkebø offisielt innviet. For anledningen holdt statsråd Aaslaug Aasland en rosende tale4:

«Bakkebø er blitt et kultursted med all sin kunstneriske utsmykning. Det nytter lite å skrike opp om tidligere forsømmelser som er gjort, men det at Bakkebø nå er blitt til, er nye plogfurer i en jord som lenge har vært forsømt og vært til en skam for vårt land og folk. Det gir Norges Røde Kors uvisnelig heder at de tok opp dette arbeidet – de har lansert et kvalitetsbegrep som var ganske uhørt i arbeidet for de åndssvake her i landet.»

Institusjonen fikk også ros fra andre hold. I en artikkel i Arbeiderbladet, snakker helsedirektør Karl Evang varmt om institusjonen5. Han bruker ord som «skjønnhetssvir» og «mønsteranstalt» for å beskrive forholdene på Bakkebø. I tillegg siteres fedrene til ett av barna: «Vi føljde med i reportasjen i avisen … men dette overstiger det som har vært skrevet».

I artikkelen med Evang siteres både Kiss og Leiv Tveit6:

Leiv Tveit erklærer at:

«Nå når vi har fått barna og møtt foreldrene, er det som arbeidet har fått mer innhold … Poenget er at ingen må være et nummer i rekken. Barna må få individuell behandling. Derfor trenger vi et stort område, god plass, så vi kan sortere dem etter evner og anlegg. På den måten kan vi imøtekomme det rettskravet disse vergeløse har like fullt som normale i en rettsstat.»

Kiss Tveit legger til:

«Jeg synes landskapet og bygningene alt er annerledes siden ungene kom … Det var nydelig før også, men da jeg hørte barnestemmene i går, frydehylene, tenke jeg: Det er klangen det skal være omkring på Bakkebø.»

Kjøkkenet og vaskeriet var travle og viktige arbeidsplasser. Foto: Bakkebø Nytt.

Evang traff også to andre på Bakkebø, som hadde vært sentrale for realiseringen av den nye institusjonen – Heddy Astrup og Ragnhild Schibbye.

Astrup forklarer at:

«Klarere enn noensinne står det for oss at vi må bygge videre og videre. Fort og godt … I dag har vi 26 barn. Om en uke kommer 14 til. 14 dager deretter igjen 20. Når vi er ferdige med de planene vi har nå, vil vi ha plass til i alt 120 barn, 60 unge gutter og 60 unge piker, og videre mellom 80 og 100 pleieplasser for barn. Kanskje vi da tar en pust i bakken, men heller ikke før. Kapasiteten for vårt kjøkken og vaskeri er 450-500, så hver seng vi bygger [heretter] koster oss svært lite.»

Til dette avslutter Schibbye:

«Jeg kom før de første barna for å være med på innspurten i arbeidet … Da jeg så hvordan både barnas og foreldrenes øyne strålte, følte jeg at nå ble den drømmen oppfylt som jeg har gått med i mange år.»

Ved årets utgang i 1948 hadde 28 gutter og 22 jenter fått institusjonsplass. Institusjonen hadde da to avdelinger – Solgården og Tyrigården, det var fem tømmerhus med 25 sengeplasser for personell, det var kjøkken og vaskeri, samt Festsalen, som rommet sal, kontor og legekontor. I tillegg til å utvide bygningsmassen ble andre større arbeider foretatt. Ny hovedledning for vann ble lagt og det elektriske anlegget ble skiftet, i tillegg kom automatanlegg og hustelefon med 19 apparater og to samband, som var viktig på et institusjonsområde som var 70 mål stort.

VIDERE UTBYGGING

Etter som tiden gikk økte antall klientplasser på Bakkebø. Siktemålet hadde fra starten vært å nå et klienttall på 400-500 barn.

Solgården viste det seg nødvendig å skille gutter og jenter, grunnet forskjeller i støy- og aktivitetsnivå. Tyrigården ble dermed bygget, og stod ferdig til å ta imot klienter høsten 1948. Samme år fikk Bakkebø en pengegave på 320.000,- fra organisasjonen «Hjelpestikker». Denne gaven ledet til byggingen av Lysgården, ferdigstilt til 1. juni 1949, med 54 nye sengeplasser. Alle guttene fra Solgården ble flyttet til Lysgården og avdelingen fikk tilsvarende antall nye piker. Bakkebø gav med disse nye avdelingene plass til 116 klienter og 38 ansatte.

10-års jubilanter blant de ansatte på Bakkebø i 1958. Foto: Bakkebø Nytt.

På grunn av plassmangel hadde søknader vedrørende klienter med særlig lavt funksjonsnivå blitt lagt til side i oppstartsfasen. Ettersom kapasiteten økte på Bakkebø med nye avdelinger, ble det lagt planer for en avdeling som kunne huse 80 av disse pleiepasientene. Det var også ønskelig med en avdeling for større gutter og menn. Til dette ble det tiltenkt et bygg med 60 senger.

På «løpende bånd» kom avdelingene Bærumsgården (1950), Steingården (1952), Rogalandsgården (1953), Ryggjagården (1953) og Aust-Agder paviljongen (1957).

Irene (t.v.) og Arvid Eriksen (t.h.) ble «pleieforeldre» på Lysgården i 1959. Foto: Bakkebø Nytt.

Selv om institusjonen var under jevnlig utbygging, økte stadig presset om å få enda flere klientplasser. I Bakkebø-boken siteres Kiss Tveit vedrørende problematikken7 :

«Vi har bygget meget her. Ofte har vi følt det nesten som vi bygget for fort, for meget på for kort tid. Men hver dag vet vi når vi møter mødre og fedre som forteller om barnet der hjemme, at vi bygger for sent – vi lar hjem bryte sammen mens de venter, vi lar barn bli gamle før vi får anledning til å ta imot dem, og vi dreper troen på nestekjærligheten i de pårørendes hjerter.»

Selv om institusjoner som Bakkebø i senere år har blitt møtt med kritikk for «oppsamlingen» av psykisk utviklingshemmede i store avdelinger, var tanken den gang at flest mulig raskt skulle få et omsorgstilbud og fjernes fra ventelistene.

DET FØRSTE TIÅRET

Kiss Tveit – «Bakkebøs mor». Foto: Bakkebø Nytt.

De første ti årene på Bakkebø innebar omfattende utbygging og en betydelig økning i antall klientplasser. I et tilbakeskuende innlegg i Bakkebø Nytt forteller Kiss Tveit om planen ekteparet hadde for det første tiåret på Bakkebø: «Gi oss ti år, og vi skal ha bygget ferdig for de ca. 400 som i første omgang skal til Bakkebø»8.

Ekteparets visjon var kommet langt på vei i 1957. Bakkebø hadde fått rundt 300 klientplasser, og personalet hadde økt fra 2 til nesten 100.


Mye skjedde på kort tid på institusjonsområdet, særlig bygningsmassen ble raskt omfattende. Enda hadde Bakkebø mange år foran seg. Utover 1970-tallet kom normaliseringsbegrepet for alvor i fokus, og satte spørsmål ved de leveforholdene klientene hadde på de norske institusjonene. Bakkebø var i stadig endring for å tilpasse seg dette.


Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (19.07.18)

  1. Kiss Tveits personlige notater
  2. Kiss Tveits personlige notater
  3. Kiss Tveits personlige notater
  4. Gjengitt i Kiss Tveits personlige notater
  5. R. H. (20.03.1948). En skjønnhetssvir og en fulltreffer. Arbeiderbladet.
  6. R. H. (20.03.1948). En skjønnhetssvir og en fulltreffer. Arbeiderbladet.
  7. Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 60-61
  8. Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1957: 5