I et nummer av Dagbladet fra 2001 finner man en artikkel som diskuterer status for omsorgen 10 år etter at HVPU-reformen trådte i kraft, der reformen blant annet omtales som «revolusjonen som forsvant».
«Rune Kveim (32) er den første psykisk utviklingshemmede som vil gå til rettssak for å få bo der han vil. Ti år etter HVPU-reformen bygger kommunene nye institusjoner. Mennesker som endelig har fått egne leiligheter må tilbake til felles stue, felles kjøkken og felles bad. Mennesker som aldri fikk tilbudene de var lovet i sin nye tilværelse, mister det eneste de fikk: et eget hjem. Det er tid for å spare penger.
Det siste året har klagene begynt å komme inn. Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede får hver dag klager fra foreldre som opplever at kommunen ikke gir den hjelpen de ble lovet da sosialtjenesteloven kom i 1993. Loven skulle sikre sysselsetting, støttekontakter og fritidstilbud, men svært få kommuner klarer å følge den. – Vi har 270 lokallag. Hvert eneste lag har i snitt fem til ti klagesaker gående til enhver tid. Det sier litt, forteller Sidsel Grasli.
Rune Kveim i Risør blir den første psykisk utviklingshemmede som går til sak for å få lov til å bo der han vil. – Vi kan ikke kjøre Rolls-Royce på alle områder her i Risør. Det var ordfører Lars Lauvhjell som sa det, da kommunen skulle forklare planen som skulle spare inn 3,5 millioner helsekroner i budsjettet. Planen er å fjerne nattevaktene i Tyriveien 15, der Rune bor i egen leilighet. Uten nattevakt kan ikke Rune bo alene. Runes foreldre har kjempet mot i over et år, uten å bli hørt. Kommunen er forberedt på rettssak, og har allerede skarpskodde jurister klare.
…
HVPU-reformen skulle bli en revolusjon. 17 000 mennesker skulle normaliseres. I løpet av fem år skulle 5000 ut av institusjoner, 12 000 skulle flytte hjemmefra. Målet var klokkeklart: Psykisk utviklingshemmede skulle behandles som enkeltmennesker, ikke lenger som ei gruppe, som brukere, klienter eller beboere.
Veien var normalisering og integrering. De skulle bo i vanlige hjem, i nabolag, med vanlige folk. Men mange mente reformen var en dårlig idé. Avisene skrev om tvangsflytting, isolasjon og risiko for overgrep. Åtti prosent av foreldrene ville at barna skulle fortsette å bo på institusjon. Derfor, eller kanskje fordi det var billig, bygde kommunene små gettoer. Rundt om i Norge bor psykisk utviklingshemmede sammen på små tun, i femti kvadratmeter store leiligheter. De er naboer, kolleger og skolekamerater. Bare få år etter reformen snudde foreldrene: nitti prosent var glad for at barna var ute av institusjonen. Fordi de tross alt [hadde] fått egne hjem, og retten til å bestemme over det.
…
Rune vet ikke at han må flytte med «nattetjenesten». Det må naboene også, tror leder i Tyriveien, Kristine Uppestad. I verste fall skal åtte mennesker dele kjøkken, stue og liv. For noen fungerer det godt, for andre dårlig. Og for noen fungerer det ikke.
…
Helse- og sosialsjef Nils Martin Andersen ser bare fordeler med å flytte Rune og de andre til hybelhuset som tidligere var gamlehjem. – Vi kan bryte ensomhet og isolasjon. De kan få et personell med økt kompetanse, som gjør at de får et kvalitativt bedre tilbud. – Er det mange av disse som er ensomme? – Det har jeg ikke oversikt over. – Tror du det? – Ja, det vil jeg si, sier Andersen. Risør skrur tida tilbake. – Det er en tendens vi ser nå, forteller Line Nyvoll Nygaard, jurist hos Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede. – Det siste halve året har vi fått klager fra pårørende i fem kommuner som flytter mennesker ut av hjemmene sine og inn i fellesboliger.
På åttitallet reiste psykiater Ole Petter Lossius landet rundt for å studere livet til utviklingshemmede på institusjon. – Det skjedde rett som det var at jeg måtte ta meg en drink etterpå. Lossius ledet utvalget med samme navn, som etter å ha besøkt institusjonene raskt konkluderte at de burde stenge for godt. Og det fort. Livet var uanstendig. Lossius og medlemmene i utvalget besøkte ikke bare institusjonene, de la seg inn på dem, for å oppleve hva slags hjem folk hadde. – Fasilitetene var mat og klær. «Vi har så lite penger, og så få ressurser,» sa de ansatte. Det hadde de rett i.
– Vi kaller reformen «revolusjonen som forsvant», sier Jan Tøssebro. Han har levert flere rapporter og bøker om livet til de utviklingshemmede. Boligene ble bedre, og de psykisk utviklingshemmede fikk endelig et privatliv, har han rapportert. – Lite annet endret seg, sier han. – Når det gjelder sysselsetting, skjedde det bare mindre endringer. Og: Det eneste som endret seg sosialt, var at foreldrene syntes det var lettere å besøke barna etter at de fikk egne hjem. Kontakten ble mye bedre. – Men utover det, fikk de psykisk utviklingshemmede mindre enn de var lovet og det de forventet.
…
– Jeg [Olaf Moen] tror det kommer til å skape problemer for Rune hvis han skal bo sammen med flere. Når så mange skal dele hjem må alle ta mer hensyn … Det er slett ikke sikkert de nye familiemedlemmene til Rune vil like Rune heller. Eller at han vil like dem. For selv om politikere og byråkrater liker å tro det, så er det ikke alltid slik at psykisk utviklingshemmede liker å være sammen med andre psykisk utviklingshemmede. – En kan ikke gå ut fra at utviklingshemmede passer best sammen med andre utviklingshemmede. I noen tilfeller er det svært feil, sier professor Jan Tøssebro, som har evaluert HVPU-reformen siden oppstart, på oppdrag fra Norges Forskningsråd.
– Det vi ser, er at utagerende atferd skaper mer utagerende atferd. Derfor er det ikke bra å plassere mennesker med ulik grad av funksjonshemning sammen. – Det er en myte at psykisk utviklingshemmede trives best med psykisk utviklingshemmede. På institusjonene ville de heller være sammen med pleierne enn med hverandre, sier Ole Petter Lossius, også kalt HVPU-reformens far.
…
– Rune har forandret seg mye etter at han flyttet for seg selv, forteller mamma Marianne. – De har en plan med ham. De har lært ham ting som vi aldri fikk til, som normale rutiner. Og han er blitt så selvstendig. Og omgjengelig. Da han bodde hjemme, ville han bare være sammen med oss. Nå går han i selskap og trives med andre. Marianne og Tjostolv vil ikke at Rune skal flytte til et nytt sted, med mennesker han ikke kjenner. Når kommunen sier opp leiekontrakten med Rune, går foreldrene til rettssak …»
Elin Fredriksen (20.10.2001) i Dagbladet
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (18.09.18)