I et nummer av Aftenposten beretter fem foreldrepar om de vanskelige leveforholdene de har med sine «åndssvake» barn, grunnet den store mangelen av omsorgstilbud i Norge. Overskriften lyder «Åndssvak gutt må bindes i sitt hjem, men det er samfunnet som har skylden».

«Mødre og fedre til fem forskjellige åndssvake barn forteller Aftenposten om det uutholdelige presset de har, fordi samfunnet ikke har klart å gjennomføre en skikkelig åndssvakeforsorg.

– Gutten må vi ha hjemme, bundet i en snor. Kommer han løs engang iblant, knuser han alt han kommer over. Ikke av trollskap, men av pur glede. Ta Dem en tur hit opp og påta Dem passet av gutten vår, når han har de verste riene. Kanskje De etter et par dager ville være sjeleglad, om De kom herfra med nerver og vett i behold.

Joda, dette er vårt land, vårt humane land med sin høyt utviklede sosialforsorg! Og den far som skriver ovenstående er ikke alene i landet. Der er tusener i samme situasjon. Ikke alle må binde sine barn. Men alle utsettes døgnet rundt for press, som best kanskje karakteriseres ved det fortvilelsens utbrudd en annen far kom med, da han forleden fikk beskjed om at hans åndssvake gutt kunne skaffes anstaltplass om 7-8 år: til da er hele familien gærn!

Ingen vet hvor mange åndssvake vi har her i landet. Vi har ikke engang vist såpass omsorg for dem at vi har fått dem statistisk rubrisert. Bare det er en skingrende skam: Vi har ikke anerkjent dem. Ikke som mennesker. Og slett ikke som pasienter, som trenger sin ganske spesielle behandling. I dag har vi knapt anstaltplass for en tiendedel. Resten er enten bortsatt eller i sine hjem. Hjem som ikke er hjem lenger. Hjem som holder på å gå til grunne, fordi presset er for stort. Mødre og fedre som befinner seg på vanviddets rand og søsken som knuges og pines, fordi det er opprørende forferdelig å skulle se en av sine egne så hjelpeløs og så uregjerlig.

Aftenposten har besøkt en rekke slike hjem. Vi skal presentere et par av dem. Ikke fordi de er ekstraordinære. Men fordi de er typiske. Mange har det ganske sikkert langt verre. Disse betegner bare gjennomsnittet.

I en sommerhytte i et skogholt halvannen mils vei fra Oslo besøker vi en familie – mann, kone og tre små barn, som lever av en anleggsarbeiders beskjedne gasje og tilbringer sin tid i ett værelse og kjøkken, kalde og ukoselige, ytterst sparsomt møblert. I husets ene værelse sover hele familien: foreldrene, en datter på 1 ½ , en datter på 3 og en datter på 7, den siste åndssvak, muligens sinnsyk. Hun gjøv på oss da vi kom, slo og spyttet, rev i neste øyeblikk hårsløyfen av sin 3 år gamle søster uten tanke på at hun lugget, og løp et sekund senere fram og tilbake på fjellet utenfor, gestikulerende og snakkende.

– Slik løper hun halve natten, sier moren. Selv om vi gir henne nerveberoligende piller, sover hun aldri lenger enn til 1.30. Fra da av vandrer hun fram og tilbake i værelset. Taler med seg selv, skriver, synger og deklamerer lange salmevers. Gråter, vilt og skjærende. Eller kaster seg på sengen, jamrer seg over tretthet og tar seg til hodet – etter slike turer kan hun få krampe og være borte i flere timer.

Om dagen er hun etter de små. Lugger og slår. Puffer dem over ende. Ikke av ondskap. Av uforstand. Hun har ikke herredømme over sine egne følelser og eier ikke evnene til å beregne sine krefter. Men de små blir redde. De hemmes i utviklingen, fordi de ikke får leke i fred. De blir forskremt og forkuet. Og selv går jeg i evig redsel for at hun skal klare å få skadet dem.

Skal jeg til handelsmannen, må jeg få den minste til å sove og ta de to andre med meg. Ingen kan forestille seg hvilken påkjenning en slik vandring er. Kan hun se sitt snitt til å rykke opp blomster i annen manns hage, gjør hun det. Kan hun få kastet stein etter en hund eller få sparket en katt, gjør hun det. Ikke av ondskap. Kanskje av redsel. Kanskje av en helt ustyrlig trang til å beskytte seg selv. Hva vet vel jeg?

I ukevis er det ikke blund på hennes øyne om natten. Dagene blir deretter, ville og opprivende. Så kommer roligere perioder med forholdsvis rikelig søvn. Hun hadde en slik periode like før påske og hele familien hvilte ut. Nu er hun akkurat like ille igjen.

Jeg har hatt henne til legen og helsesøsteren. Jeg har søkt på Røde Kors-anstaltene, men fått avslag. Nu står bare Tokerud igjen. Men Tokerud – jeg har ikke selv sett anstalten. Men hvilken mor har hjerte til å anbringe sitt ulykkelige barn et sted som man har hørt så meget uheldig om ?

Da vi gikk, huket den lille seg fast i armen vår. Vi kjente jerngrepet fra de små fingrene og så musklene stramme seg i redsel for at noen skulle rive henne løs, inntil en handfast onkel kom og brakte henne, bestemt, men rolig, tilbake til hytten igjen. Hennes ildrøde hår lyste opp i skogen, der hun førtes fram, vi så hvordan hun strittet og slo. En vergeløs liten syvåring uten andre forsvarsmidler enn en helt ubendig muskelkraft. Et opprørende syn, uverdig og umenneskelig. Vi hadde sett henne i et par timer. Et par opprivende timer. Men fire mennesker ser henne døgnet rundt, fatter noen at de fremdeles har forstanden i behold?

– Jeg syns jeg er en forbryter som går her og arbeider for å få henne sendt fra meg, sier mor til en åndssvak liten 10-åring som står på 4-åringens intelligensnivå. Legen sier at hun «viser en tiltagende trossig holdning», at hun har «sadistiske tendenser overfor sin 8 år yngre søster» og at hun trenger anstaltpleie. Men hvor skal jeg få henne anbrakt? Hun står for lavt for oss, heter det overalt hvor jeg hittil har vært. Men jeg spør: Hvorfor er det bare de viderekomne som skal hjelpes, de laveststående er vel også mennesker? Tokerud er det eneste alternativet for dem. Men Tokerud er det siste vi griper til. Hun var der under krigen, mens jeg lå på sanatorium i noen uker. Da mannen min fikk se at hun satt i sengen og ble matet, hun som både kunne spise selv og holde seg ren, tok han henne rett ut av sengen og bar henne hjem.

Moren, et prektig menneske, som vi traff i en av de uskjønne brakkebyene som vokste opp etter krigen, ser altfor gammel ut i forhold til alderen – det gjør alle åndssvakes mødre. Familien bor i to værelser og kjøkken uten innlagt vann. Skal moren ut etter en bøtte, må hun låse døren mellom barna, fordi hun ikke tør risikere å ha dem sammen uten tilsyn. Sender hun 10-åringen ut på gårdsplassen, står de store guttene og lærer henne opp til å banne. Og tar hun henne med på butikken, gyver hun på andre barn straks de kommer innenfor døren og sender dem rett i steingulvet før noen får sukk for seg.

– Jeg er akkurat like glad i henne som i den minste, men presset er etter hvert blitt uutholdelig. Riktignok har jeg hittil fått styrke til hver enkelt dag. Men jeg har også fått klarhet – klarhet nok til å se at åndssvakeforsorgen er et av de mørkeste kapitler i vårt lands historie, erfaring nok til å kunne si at man møter avslag og manglende interesse overalt hvor man kommer for å be for sitt ulykkelige barn og bitterhet nok til i tunge stunder å si til meg selv: Du kan like godt gi opp med en gang, du øyner ingen lysning i fremtiden heller!

Så la vi veien mot neste hjem, til en mor som i syv år hadde hatt sin åndssvake pike i en to-værelsers leilighet midt i murbyen, før hun endelig fikk henne anbrakt i et privat lite pleiehjem. Noe er gått i stykker inni meg, sa hun, – før elsket jeg barn, nu ser jeg dem ikke lenger, de følelsene er drept.

– Vi fikk en støkk alle sammen, da det gikk opp for oss hvordan hun var. Min mann tok seg så grenseløst nær av det at han gikk hen og fikk hjertefeil, og når hun fikk sine anfall, måtte jeg først få ham inn i et sideværelse, før jeg kunne ta meg av henne. Når hun fikk de verste turene, bar vi henne hele natten for at hun ikke skulle vekke naboene med skriket sitt. Først jeg. Så gutten som var 18 år og læregutt. Så jeg igjen. Når dagen kom og hun var i full vigør igjen var det ikke mulig å slappe av. Samfunnet gjør ingenting for oss som strever og forsøker å klare oss selv. Ikke annet enn å kreve oss for skatt. Da min mann for et par år siden døde, kom de til meg med skatten hans til tross for at de visste at jeg satt der uten pensjon og uten en øre. Men i gaten der jeg bor er der en ung pike som fløy med tyskerne under krigen. Samfunnet har innrettet det slik at hun hver morgen kan sende sitt barn til et daghjem og fritt fortsette flyingen. At jeg kunne trenge et par timers hvil og et par timers tilsyn av mitt syke barn etter en søvnløs natt, har aldri falt noen inn.

Jeg hadde henne på Bjerka et par uker, et ypperlig sted, som hun trivdes storartet på. Men Bjerka kunne ikke ha henne. Hun trengte så meget hjelp at de ikke kunne greie henne, het det. Men en mor skal greie alt. Ingen spør om hun har krefter og hjelp nok til å bære livets byrder.

Da min mann døde, var hun på Rikshospitalet til observasjon. Hver gang jeg kom dit opp, sa overlegen at nu måtte jeg ta henne med meg hjem. Men jeg svarte at skulle jeg få henne hjem nu, måtte jeg på forsorgen med hele familien. Og overlegen beholdt henne hver gang, stikk mot reglementet. Da jeg omsider var kommet meg såpass i vei at jeg kunne underholde meg selv og barna ved mitt eget arbeid, fikk jeg henne hjem. Og takket være overlege Munch, som hele tiden har vært enestående, fikk jeg henne anbrakt hvor hun nu er. Men prisen er 300 kroner, og hvor mange av dem, som mest trenger å få barna sine bort, kan betale den summen hver måned?

Moren forteller at hun i syv år gikk over alt og tryglet og ba for sitt åndssvake barn. Like til sosialministeren gikk jeg, sier hun. Ethvert barn er en skatt, sa statsråden i radioen en aften. Dagen etter troppet jeg opp og sa: hvis De mener noe som helst med det De sier, så lar De alt annet ligge og får denne saken løst! Til kirken sa jeg: det heter at vi lever i et kristent samfunn, men hvem tar seg av disse barna – aller minst kirken og de kristne! Til legen sa jeg: la ikke sånt vokse opp, ta heller livet av dem ved fødselen! De svarte meg at selv et åndssvakt barn hadde en sjel, og at jeg neppe kunne vente at noen skulle begå sjelemord. Men jeg svarte at å la stakkarne vokse opp og så ikke gjøre noe for dem, det var sjelemord det!

Den siste vi besøkte var en mor som i 14 år ikke hadde vært utenfor sin egen stuedør, fordi hun aldri hadde hatt hjerte til å forlate sin åndssvake og helt hjelpeløse gutt. Men hun var ikke den som beklaget seg over sin skjebne. Tvertom. Vil noen ha ham på anstalt, så skal jeg også på anstalt, sa hun. I 14 år har jeg ofret hver time av døgnet på ham, jeg skal ofre 14 år til, om det blir nødvendig.

– En sosial forbrytelse kalte overlege Munch i et foredrag forleden vårt samfunns behandling av de åndssvake. Det er ikke bare en sosial forbrytelse som her er begått. Det er en menneskelig forbrytelse som vi, så lenge vi rolig lukker øynene for den, er medskyldige i.»

Aftenposten (14.05.1949)

Først gjengitt som del av nettstedet institusjon.no

Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (18.09.18)