Kiss Tveit forteller i sine personlige notater om erfaringene de gjorde seg med avdelingen Lysgården tidlig i institusjonens driftstid.

«Det var merkelig å se hvor ofte vi fikk lære av de erfaringer barna selv ga oss, hva som ville være vellykket og til glede for dem.

Jeg husker for eksempel at vi hadde pyntet Lysgården med potteplanter i vinduene i de lange korridorene. Planter som vi fikk fra de forskjellige hjemmene i Egersund, ved at noen av de unge pikene fra byen gikk fra hus til hus og spurte om det ikke der var en liten plante som ville gjøre det hyggelig og vakkert i et hus som nettopp var ferdig og skulle tas i bruk på Bakkebø … Og planter fikk de. Det ble det reneste blomsterflor i vinduene i Lysgården.

Og så kom guttene som skulle bo der. De var ikke interessert i blomsterflor i vinduene, ikke alle i hvert fall. Noen av de beskjeftigste fant snart ut at det var festlig å ta krukker med blomster og hive dem ut gjennom vinduene. Dermed røk rutene med smell og brak i filler, og det så ut som den rene slagmark i og omkring huset. Vi sprang for å redde stumpene av både vinduer og blomster.

Vi lærte forresten samtidig at vi hadde vært for optimistiske og uerfarne ved å innkalle så mange gutter til et nytt bygg på en gang. Her kom de fra de forskjelligste kanter av landet, fra de forskjelligste miljøer. De var reist bort fra noe de tross alt kjente, og var kommet til et fremmed sted, kanskje langt hjemmefra, og i disse nye omgivelser var de blitt plassert sammen med fremmede. Ikke rart at de prøvde å gjøre opprør, eller prøvde å hevde seg, ved å vise at de kunne finne på ugagn. For en flokk villstyringer det var. Vi slet for å trene dem opp til å gå sammen, harmonisere dem så de kunne omgås hverandre og alt omkring seg.

Det med vindusknusing ble den reneste epidemi. Så snart vi hadde fått inn nye ruter, og det var store ruter med dobbelt glass, gikk rutene i stykker igjen. Ikke bare det – men guttene fant på å kaste mot mål på de store melkehvite lampekuplene som hang i lange rekker i korridorene, og på de mindre kuplene i alle soverommene. Dermed ble det mørkere og mørkere etter hvert som lyspunktene både i soverom og lekestuer og spisesaler ble redusert. Det nyttet ikke å fortelle dem at de måtte være varsomme med både vinduer og lamper. De forsto det ikke, eller de ville ikke forstå det. Og så lot vi være å sette inn nye vinduer, lot være å sette opp nye kupler og lyspærer.

Vi stelte guttene, og når det så ble leggetid f.eks. og de som var blitt vant til at de skulle få sitte en stund i sengen og se på bilder eller bildebøker, ville de ha lys. Nei, vi skrudde på lysbryterne og viste dem at her er ikke mulig å få lys. «Dere har jo ødelagt både kupler og pærer, og da kan det ikke bli lys». På samme måte syntes de det ble kjølig fra vinduene som var blitt ødelagt. «Dere har jo selv ødelagt vinduene og knust dem, og det blir kaldt når det blåser og vinduene er ødelagt». Omsider lærte de at det var best å la vinduer og lamper være i fred. Litt etter litt ble det lys på rommene, lys i korridorene og hele vinduer igjen. Og glade var vi.

Men, noen av guttene ville fremdeles kjekke seg. Likte de ikke middagsmaten eller maten til andre måltider, hev de tallerkenen med maten i veggen eller taket og brukte munn. Og sannelig klarte noen av dem å knuse stolene de skulle sitte på også. Her måtte vi prøve samme fremgangsmåte. Når de skulle spise, måtte de vente til de andre som satt rolig ved bordene var mette, og så måtte de stå ved bordet, for stolen var jo knust. Til slutt var det ikke så spennende å demonstrere sine krefter på denne måten som før, og noenlunde orden var oppnådd.

Det nyttet jo som sagt ikke å tale til rette. Noen annen form for irettesettelse enn den vi i vår nød måtte prøve, slik som det er nevnt, kunne vi ikke benytte. Så i ren fortvilelse over denne umåtelige virkelysten guttene viste i negativ retning, måtte vi finne på noe som vi håpet ville hjelpe.

Men, seieren var enda ikke vunnet. Vi hadde fått i gave et brukt piano til Lysgården. Det var en fryd å oppleve den glede guttene hadde av at det ble spilt og sunget med dem, og at de alle kunne synge med, «hver med sitt nebb». Mange av dem hadde en så sikker rytmesans, at om de ikke kunne synge så bra, hadde de likevel stor glede av musikken.

Men så en dag hadde de største guttene funnet ut at det gikk an å trille pianoet, og det var spennende. Tilfeldigvis kom vi bort til Lysgården i det øyeblikket guttene hadde fått pianoet ut på trappeavsatsen mellom 2. og 1. etasje, og fikk tidsnok avverget at det ble sendt nedover trappen.

Dette var jo i 1949, og enda var det foreldrene som måtte betale for barnets opphold på institusjonen. Vi hadde så dårlig råd, at vi ikke hadde noen mulighet for å ansette så mange hjelpere som det ville være nødvendig, med så mange nye gutter. De få som var våre storartede hjelpere, gjorde en enestående innsats. Nesten ufattelig at de ikke mistet motet, men ufortrødent satte alle kreftene inn. Vi var begge [Kiss og Leiv Tveit] på Lysgården den første tiden, så og si både natt og dag, for sammen med våre medarbeidere å finne ut hvordan vi best skulle kunne mestre det problemet som den store avdelingen ga oss.

Vi slet sammen med dette vanskelige, ustyrlige av livsutfoldelse som ga seg utslag på så mange utspekulerte måter, og hadde ikke våre medarbeidere sett sin store oppgave og interesse i å få flokken de skulle ta vare på, og trene opp til å virke best mulig i et harmonisk hjem og treningssamfunn, ville det vært vanskelig å klare og mestre Lysgården på så relativt kort tid, som det virkelig lyktes til slutt.

Men, selv om de prøvde å være overalt, greide de store guttene likevel i et ubevoktet øyeblikk å sende pianoet nedover trappen. Både guttene og hjelperne var mer enn ulykkelige over det som var hendt. Bare de guttene som igjen hadde funnet på dette spesielle mesterstykket var seiersstolte, til det gikk opp for dem at følgene av udåden, ville bli leit for alle. De ble faktisk rent forsagte og stille.

Denne hendelsen ble likesom et vendepunkt for livet på Lysgården. Det kunne nok hende fantestreker også heretter, men guttene var nå kommet derhen, at når en eller annen prøvde seg på ekstra ugagn, ble tonen fra de andre at «slik gjør vi ikke på Lysgården mere», og dermed var det ikke så festlig lenger. De var begynt å oppdra seg selv, guttene, de hadde lært hva det vil si å være venner og ha det godt omkring seg.

De fleste av disse guttene er nå store, greie karer, arbeidssome og de bor i Marka, men de har ikke glemt guttestrekene og ler ofte av at de virkelig var slike ugagnskråker.»

Kiss Tveits personlige notater

Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (17.08.18)