Ole Petter Lossius ledet det statlig styrte arbeidet for å vurdere HVPU-institusjonene og omsorgstilbudet for psykisk utviklingshemmede i Norge. Han og andre uttaler seg om reformen i NTB tekst, i slutten av 1991, omtrent et år etter av reformen var tredd i kraft. Overskriften lyder «HVPU-reformens far: Reformen er ikke mislykket!».

«Gjennomføringen av HVPU-reformen har ikke skapt vesentlig større vanskeligheter enn man måtte forvente i en overgangsfase, mener reformens far, tidligere fylkeslege i Østfold, Ole Petter Lossius. Han bekrefter at både sosial isolasjon og overgrep mot psykisk utviklingshemmede er reelle problemer, men understreker at dette også var tilfelle på de gamle sentralinstitusjonene.

Forsker Einar Vetvik ved Diakonhjemmets høgskolesenter, som har undersøkt de økonomiske sidene ved gjennomføringen av HVPU-reformen, vil heller ikke være med på noen svartmaling av innsatsen etter det første året.

– Reformen har gitt mange mennesker et bedre liv – det er det ingen tvil om. Men en av tre kommuner er økonomisk ute av stand til å følge opp de store forventningene som er skapt, og da blir det en del «kræsjlandinger». Det skyldes imidlertid ikke mangel på vilje. Mitt inntrykk er at kommunene har prioritert reformen og strukket seg langt, sier Vetvik til NTB.

Ole Petter Lossius innrømmer at arkitektene bak HVPU-reformen fikk sine ambisjoner preget av de økonomisk gode tidene midt på 80-tallet. Men han avviser bestemt at utvalget som la fram reformutredningen i 1985 besto av virkelighetsfjerne idealister som trodde integrering av psykisk utviklingshemmede i nærmiljøet ville gå smertefritt for seg.

– Jeg opplever kritikken fra Dissimilis [kulturorganisasjon for mennesker med utviklinghemming] som irrelevant. Som overlege ved en stor institusjon så jeg selv svakhetene ved den gamle modellen. Det fantes ikke noe sosialt nettverk der. Personalet som beboerne hadde kontakt med, skiftet hele tiden, sier Lossius til NTB.

Leder Lars Peder Myhren i Dissimilis Landsforbund – en kulturorganisasjon for psykisk utviklingshemmede – har stemplet HVPU-reformen som utslag av politisk ønsketenkning. Aktivistene i Dissimilis har vært kritiske til reformen hele tiden, fordi de har fryktet oppløsning av sosiale nettverk og nedbygging av særtiltak der psykisk utviklingshemmede føler seg hjemme.

HVPU-reformen har også splittet foreldre og pårørende. Norsk forbund for psykisk utviklingshemmede har ivret sterkt for nedlegging av alle institusjoner, og ønsker i prinsippet ingen form for særrettigheter eller særbehandling. Andre er imidlertid skeptiske til om idrettslag og foreninger i nærmiljøet har vilje og evne til å gi psykisk utviklingshemmede et tilbud som passer.

…

HVPU-reformen er blitt kalt «århundrets største sosiale løft», og det er ingen tvil om at det er en radikal reform. Andre land har valgt å gå mye langsommere fram, og mye av kritikken i Norge har dreid seg om tempoet i gjennomføringen.

Lossius-utvalget beregnet opprinnelig at reformen ville bety merutgifter på i alt 15 milliarder kroner over 15 år. Men Sosialdepartementet har villet spare ved å legge ned den statlige omsorgen straks, istedet for å opprettholde parallellkjøring i en lengre overgangsperiode, slik [Lossius-]utvalget foreslo. Dermed er enkelte klienter blitt flyttet mot sin vilje, til tross for politikernes løfte om at det ikke skulle skje.

Da reformen trådte i kraft for et år siden bodde 5.000 psykisk utviklingshemmede på institusjon, mens 12.000 bodde hjemme. For hver institusjonsklient som flytter ut, får hjemkommunen et tilskudd på drøyt 400.000 kroner. Beløpet er beregnet ut fra gjennomsnittsbehov, men enkelte klienter koster det tre- eller firedobbelte, og kommuner med en skjev sammensetning kan derfor komme dårlig ut.

I 1991 har bevilgningene vært øremerket, men fra og med neste år går de inn i rammetilskuddet til kommunene. Dermed blir kommunepolitikerne helt og holdent ansvarlige for prioriteringen av alle tiltak for psykisk utviklingshemmede – i konkurranse med alle andre gode formål kommunen gjerne vil bruke penger til. Da blir viljen til å sikre psykisk utviklingshemmede de ekstra ressursene som er nødvendige for at de kan leve et mest mulig normalt liv, satt på sin virkelige prøve.»

Reidun Nydal (04.12.1991) i NTB tekst

Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (18.09.18)