I boken om Bakkebø gjør institusjonens siste bestyrer, Reidar Medby, rede for sine tanker om nedleggelsen av institusjonene for psykisk utviklingshemmede.
«I prinsippet er jeg enig i en total nedleggelse av de store institusjonene. Men jeg tar et forbehold for enkelte av dem og da spesielt for Bakkebø som har vært etablert i Eigersund siden 1948. Den har en nær beliggenhet til tettstedet Egersund med dets 12.000 innbyggere. Ca. 70 av klientene er integrert i lokalt foreningsliv, i idrettslivet. De ferdes i kirken, i alle slags sammenslutninger og blir hilst velkommen av lokalbefolkningen. Flesteparten av beboerne ferdes fritt etter arbeidstid, og i helgene, handler de i butikker osv.
Dette vitner om at lokalmiljøet har et ganske høyt akseptasjonsnivå, og det kreves jo generelt sett svært lang tid før de psykisk utviklingshemmede blir skikkelig integrert i et lokalsamfunn, før de blir akseptert. Dette er til evidens illustrert i Egersund. Med mindre klientene på Bakkebø ikke var blitt så å si presset og opplært til dette, hadde man i dag ikke opplevd den normaliserte tilværelsen som de fleste av dem får.
Saken er imidlertid den at Egersund har en overrepresentasjon av psykisk utviklingshemmede. Vi må få en fortsatt utflytting av klienter til deres respektive hjemkommuner for å nå målsettingen som vi vil omtale senere.
I de senere år har vi kanskje hatt litt økende vanskeligheter med å begrunne hjemflytting for enkelte klienter som har bodd lenge på institusjonen og ikke lenger har tilhørighet til foreldre og pårørende på sitt hjemsted. Likevel vil det i mange tilfelle være ønskelig med en slik utflytting, slik at de iallfall fikk opplevd denne nye tilværelsen. De har jo bodd på institusjon så å si hele sitt liv, og jeg tror vi gjør stor synd mot dem hvis vi ikke lar dem prøve. Vi har derfor gjort det slik at vi nærmest gir dem en garanti, slik at de får anledning til å flytte tilbake til institusjonen hvis mistrivselen blir for stor.
Det er klart dette presset på beboerne og på foreldre og pårørende har ført til en viss uro i begge disse gruppene. Det vi prøver på er at vi ser på hvert enkelt individ, på hva som er mulig, hvilke krav de setter og hvilke ønsker og behov de har, både når det gjelder den nåværende situasjon og den de eventuelt måtte få. Vi må ikke komme i den situasjon at vi tar alle over en kam og flytter ut hele grupper. Dette kan bety et overgrep mot mennesker som riktignok kan sies å ha hatt det temmelig vanskelig på en sentralinstitusjon der det var tettpakket med folk på et geografisk sett lite område, uten å oppleve et normalisert liv. Enhver skal, hvis han eller hun er istand til det, få velge dette selv. I de fleste tilfeller er det vi som faglig ledelse som skal bestemme for dem sammen med foreldrene og de pårørende, og da må vi ta hensyn til en helhetsvurdering av individet.»
Ugland 1988: 119
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (17.08.18)