I Bakkebø Nytt fra 1988 presenterer daværende sosialsjef Bernt Ludvig Wetteland sine tanker om fremtiden for Bakkebø.

«Et behørig feiret 40 års-jubileum til tross: Det er og blir Bakkebøs fremtid som har opptatt de fleste av oss i større grad i det året som nå nærmer seg slutten.

Det handler jo om så mye: Fremtiden for nåværende beboere, arbeidsplasser for de ansatte, vil Bakkebø fortsatt bestå – om enn i redusert omfang, også etter 1.1.1991, og eventuelt hvor lenge? Hvem skal eventuelt drive og eie Bakkebø (fylket eller kommunen)? Vil det bli aktuelt å benytte hele eller deler av Bakkebø til annet helse- eller sosialformål i fremtiden, eventuelt hvilket/hvilke?

… Og slik kan spørsmålene stilles i det uendelige. Det fortvilende er at svarene lar vente på seg. Hvorfor?

Selvsagt fordi det er både ømtålige og vanskelige «nøtter å knekke» både for fagfolk og politikere. Da utsettes gjerne beslutningene lengst mulig, og de fleste av oss sitter på gjerdet og venter på at noe skal skje.

Ut fra mitt erfaringssted på sosialkontoret vil jeg understreke følgende: Får først mennesker med psykisk utviklingshemming anledning til å flytte ut fra institusjonen, er det de færreste som vil flytte tilbake igjen.

Kommunens hovedoppgave de nærmeste 2 årene vil være å skaffe botilbud i kommunen til flest mulig av de 23 personene fra vår kommune som i dag bor på Nærlandheimen og Bakkebø. For at denne utflytningsprosessen skal bli mest mulig vellykket, vil en stor del av de ca. 10 millionene vi vil få i statsstøtte bli benyttet til opprettelse av ulike stillingstyper i kommunen.

Kommunen bør i utgangspunktet stille seg positiv til å la personer som i dag bor på Bakkebø få bosette seg i kommunen, selv om de ikke har opprinnelig tilhørighet her. Selvsagt mener jeg ikke alle de ca. 170 som i dag bor på institusjonen. Dette vil for øvrig også økonomiske aspekter sette begrensninger for.

Bakkebø bør opprettholdes i redusert form (50-70 personer) på ubestemt tid. Institusjonen forutsettes i mine øyne å være en spesialinstitusjon som kan ta seg av spesielt krevende mennesker med psykisk utviklingshemming. Uansett hvor enig vi måtte være for utflytting: Den forestående reformen er gigantisk, og vi vet at det ikke vil være like lett å gi et bedre tilbud utenfor institusjonen til alle slik forutsetningene for reformen jo er. Nevner jeg også begrepet «gråsone», har dere noenlunde peiling på hvorfor jeg mener at Bakkebø bør beholdes som spesialinstitusjon for Rogaland fylke.

Den foregående reformen har sine tilhengere og skeptikere. Uansett synspunkt vil vi alle kunne «slå i bordet» med erfaringer som viser at nettopp det vi mener er rett.

Selvsagt vil det oppstå problemer i forbindelse med at kommunene skal overta det som i dag er HVPU’s ansvar. I stedet for å snakke om problemer bør vi heller snakke om utfordringer! Og utfordringer – det er vel noe de fleste av oss synes det er spennende å være med på?

Ja, for har vi ikke litt av noen fortrinn for å lykkes i vår kommune? Vi har et vel organisert og entusiastisk drevet arbeidstilbud i form av Dalane arbeidssamvirke. Vi har entusiastiske arbeidstakere innen de forskjellige arbeidsfeltene på Bakkebø, folk som virkelig tror på den reformen vi står foran.

Lykkes kommunen i å få ansatt slike personer, har vi fortrinn som få andre kommuner til å bedre livssituasjonen for mennesker med psykisk utviklingshemming i Eigersund.»

Bakkebø Nytt nr. 2 fra 1988: 3-4