TALLENES TALE

Vilhelm Dybing var gjennom mange år kasserer og regnskapsfører på Bakkebø. I Bakkebø-boka forteller han om institusjonens budsjetter og økonomi.


«Når det gjaldt budsjettet måtte dette settes opp i samråd med bestyreren, og jeg diskuterte med avdelingslederne, gårdsbestyreren og de som stelte med kjøkken og vaskeri. De samlede ønsker og krav ble summert og funnet altfor høye, og så var det å kutte ned her og der.

Etterhvert ble det jo bedre, vi fikk flere penger og flere ansatte. Jeg husker en gang i syttiårene at det ble sendt rundt et spørreskjema til institusjonene om hvor stort budsjettet var, hvor mange klienter og ansatte pr. klient man hadde. Og der lå Bakkebø nederst av alle institusjonene. Vi hadde 0,86 ansatte pr. klient og det var bare en annen som også lå under 0 [1?]. Ellers gikk de opp like til 2-2,25 pr. klient. Det vanlige var det dobbelte av det vi hadde.

Vi fikk klientene ut av avdelingene, de var i arbeide og jeg er ikke i tvil om at vi hadde en bedre økonomisk drift enn den som var vanlig. Men mange ganger ristet vi oppgitt på hodet når vi fikk avslag på stillinger som andre hadde fått i langt høyere antall enn det vi søkte om. Vi fikk nesten inntrykk av at vi ble straffet fordi vi drev godt.

Verkstedene og systuene ga jo en viss inntekt. Klarte vi å selge mer enn det vi hadde budsjettert med, kunne vi bruke mer på utgiftsiden, til materiell. Men mye ble det jo ikke av det.

Gårdsbruket og gartneriet balanserte driften gjennom mange år. Vi hadde et stort fjøs og det ble levert mye varer derfra til kjøkkenet til rimelige priser. Men det som gjorde at det gikk i pluss, var jo at en fikk beskjeftiget store flokker av gutter både på gården og i gartneriet.

Det ble jo en viss inntekt av verkstedene og systuen, men vi måtte budsjettere med en bestemt inntekt, og tjente vi mer et år så forlangtes det øyeblikkelig at vi i neste omgang skulle forhøye budsjettet på inntektsiden, så vi fikk jo ikke beholde de pengene, de gikk bare inn som et ledd i budsjettet. Vi fikk ikke godkjent lønn til klientene. Nå [1988] med uførepensjonen har de det ikke så verst, de har ganske godt å rutte med og kan kjøpe seg litt av hvert.»

Ugland 1988: 106-107


Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (17.08.18)