I et nummer av Bakkebø Nytt ser Kiss Tveit tilbake på institusjonens oppstart, og trekker tråder frem til 1964. Stykket bærer tittelen «For et friskt samfunn Bakkebø er!».
«Har vi vært borte fra det en tid, merker vi det så godt når vi kommer tilbake. Barna i iver, hver på sin måte opptatt med sine små eller store oppgaver. Det er bare enkelte som ser ut til å være helt uimottakelige for oppmuntring til arbeide, og som lever det mest fullkomne latmannsliv med å se på alle de andre som er i virksomhet. Medarbeiderne går til og fra sine arbeidssteder – og man møter smil og nikk, og vilje til innsats og ansvar. I de forskjellige arbeidsstuer og de mange avdelinger arbeider liten og stor for å nå de beste resultater – det er trivsel i arbeidstiden og hygge når jobben er gjort. Alle ønsker å få «sine» barn til å være greiest og gladest, til å få hus og hjem mest velholdt og beboerne best utstyrt – slik som det skal være i et godt samfunn. En kan ikke annet enn å gledes når en går omkring og ser hvordan arbeidet lykkes. Naturligvis er det oppgaver hvor løsningen blir forsinket, oftest av grunner vi ikke kan endre. Så mange bestemmelser og paragrafer skal klaffe, og så går uker og måneder uten at vi får komme ordentlig i gang med planlagte prosjekt. Enkelte ganger kan man nesten miste motet. Men så løsnes litt på en knute, og så går det fremover igjen.
Når vi tenker på begynnelsen her i 1947, og på det som er i dag, så vet vi at kolossale ting er skjedd på alle måter, og at det viktigste nå er å konsolidere det som i dag er Bakkebø. Fra en merkelig ribbet brakkeleir fra krigen med piggtrådsperringer, provisorisk elektrisitetsopplegg, defekte vannledninger og provisoriske kloakkanlegg, dårlig fundamenterte grunnmurer – ueksplodert sprengstoff og så mange andre etterlatenskaper etter en ond tid – til det vi ser omkring oss i dag! Aldri kommer vi til å glemme den første tiden. Det er stabler av brev bare om å finne spiker – glass – ledninger – rør osv. til de første nødvendige reparasjoner som måtte foretas i de hus vi håpet å kunne ta i bruk hurtigst mulig. Nå har vi jo nesten glemt hvor meget vi manglet og hvor uendelig vanskelig det var å få tak i ting i 1946-1947 og enda lang tid fremover. I dag er det jo en eventyrlig overflod sammenlignet med den gang.
Søknad om plass for «barn» strømmet inn til Bakkebø fra hele landet. Vi hadde ikke penger til å bygge for, og så ble alle de mange «aksjoner» startet. For å vekke interesse og være med og skaffe penger, ble den mest intensive reisevirksomhet satt i gang – de første årene over hele landet. Foredrag – film, foredrag – film. Da landet ble inndelt i «områder» ble denne «propagandadel» av arbeidet konsentrert i vårt eget område. Og folks vilje og evne til å yte var fantastisk. Vi bygde, og søknadene fortsatte å strømme inn. Nye reiser – nye beretninger om behovet for hjelp, og nye overveldende bevis på appellene. Det kunne skrives bøker om våre opplevelser på disse turene. Spennende, rike, interessante og også slitsomme år.
Så skulle det da bygges for de innsamlede midlene. Det måtte sørges for å få mest mulig for pengene, flest plasser for barn. Det var alltid plasser til «barn» pengene skulle brukes [til]. Samtidig måtte vi prøve å finne utvei til arbeidsstuer – funksjonærboliger osv. Slik ble Bakkebøs ytre ramme til. Og med barna som «strømmet» inn, og medarbeiderne som så oppgaven og var villige til å ta sine krafttak, ble Bakkebøsamfunnet skapt.
Og så har vi opplevd at det etter hvert er blitt bygget på 70-80 steder her i landet vårt i tiden etter at vi begynte arbeidet her. Det er blitt så mange, mange plasser og så mange muligheter for barn til «vern, pleie og opplæring». Det er ikke så langt til veis ende nå. Ventelistene er ikke lange lenger – det er ikke lenger så mange som venter.
Jeg står nede på hovedveien og ser opp til Bakkebø. Solgården gul skinnende i høstsol – [det] første bygget vi tok i bruk i 1948 – så kjennelig og ruvende med tre flaggstenger foran – Tyrigården – bygg nummer to som ble tatt i bruk. – Festsalen, de ombygde brakkebyggene som ble til kjøkken og vaskeri, Lysgården – Hjelpestikkene ga oss så mange ettører at vi fikk plass til 45 barn der. Så kom Bærumsgård, så Vest-Agder gården. Det var Vest-Agders store gave til 48 barn som ventet. For en innsats av dr. Johs. Benestad i Kristiansand, på så kort tid å sette i gang og organisere det store innsamlingsapparatet som ga slikt resultat! Så kom Rogalands to hus – Rogaland I og Ryggjagården for 36 barn, en aksjon kvinner i Rogaland sto bak. Like etter greide Aust-Agder en ny bragd. Dr. Ernst Ziesler i Arendal satte hjulene i sving i Aust-Agder og dermed ble den fine solide småbarnsavdelingen virkelighet og 40 små barn fikk sitt hjem der.
Samtidig hadde Bærumsdamene – de utrettelige – gitt oss vevsalene i Bærumstua – og selv måtte vi mens de øvrige byggearbeider pågikk, bygge funksjonærbygg, skole-, barnehagebygg og verkstedsbygg. Stort, godt administrasjonsbygg med lege- og tannlegekontorer og andre nødvendige kontorer – nytt uthusbygg, moderne og godt med plass til kyr, gris og hest, gartneribygg og drivhus, vannreservoar, idrettsplass og enda flere funksjonærbygg. Heddy Astrups hus i Marka ble en herlig tilvekst og oppfyllelsen av vårt sterke ønske om en koloni for gode gutter. Så kom kirken – kanskje [den] fineste tilveksten til vårt lille samfunn. Det blinker i spiret nå i den tindrende høstsolen – spiret som kneiser over det mest sentrale av alle Bakkebø-skråningens mange bygg.
Østebygget med bl.a. hjemmet for de 7 store guttene – og Maigården, vår siste tilvekst for 12 gutter ligger så vakkert på sitt platå – og oppe i skogen Gjestestua – Skarstua, Fjellstua, Trollstua, Lerketerassen, Skogstjerna, Blåsenborg. Alle sees så tydelig her fra veien nå når løvet er falt av trærne og bare gran og furu legger det mørkegrønne inn mellom alle de muntert fargede byggene. Veiene snor seg velholdte og asfalterte – alleen opp fra hovedveien har allerede vokst seg høg.
Det er liv og rørelse mellom bygningene og lyd av latter og lek. Barn spaserer i rekker og nyter høstsolen, noen leker på lekeplassen, biler svinger ut i hovedveien og inn fra hovedveien, og der hvor den store skjemmende bunkeren sto, står vårt «buss-hus» med lysende røde bokstaver med navnet Bakkebø. Jo, det er forskjell. Det er godt å stå her en og annen gang og se fra veien opp i mot bakkene, og minnes. Kanskje aller mest betagende en mørk kveld når alle lys er tent og det ligger som en lysende by dette lille store samfunnet. Gladest blir en da når en føler seg viss på at de som lever og bor og arbeider og trenes og pleies og hjelpes der oppe bak alle [de] glitrende rutene har det godt og er glade og trygge.
Det er godt å ha vært med fra begynnelsen – og godt å ha opplevd at de vi arbeidet for og med nå har fått sin plass bedre enn før – sine muligheter i langt høyere grad enn før – sin rett og sin fremtid. De medarbeidere i dette arbeidet som kommer etter oss får det på mange måter lettere. De kommer ikke til å oppleve kampen – skal jeg si slitet slik som alle vi som var med i begynnelsen, og kanskje heller ikke den gleden å bryte mark, rydde land og så se en sådd spire vokse seg sterk. Men for dem åpner det seg store nye muligheter i en ny kamp – den som større kunnskap om problemet gir. De vil få se resultater vi bare aner i dag – resultater etter intens forskning og alle de forsøk som i fremtiden sikkert vil finne botemidler vi i dag ikke kjenner. Godt å vite at andre skal høste hvor vi fikk være med å så. Måtte bare ikke våre barns handikap bli så altoverskyggende at barnet med handikappet glemmes.
Vårt styre har i alle år støttet tanker, planer og ideer og vært grunnpilarer og inspirerende hjelpere for oss alle Det har gitt både trygghet og styrke.»
Bakkebø Nytt nr. 1-4 fra 1964: 32-35
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (17.08.18)