I et nummer av Arbeiderbladet fra 1948, uttaler ulike personer seg om Bakkebø, kort tid etter institusjonens oppstart. Overskriften lyder «En skjønnhetssvir og en fulltreffer».
«Vesle Trude reiste 160 mil for å komme dit – nå strømmer barna inn fra alle kanter av landet.
– En fulltreffer, sa helsedirektøren, Karl Evang, [da] han kom innom Bakkebø under en sykehusbefaring i Rogaland. Det var nettopp i de dagene da de første barna kom til det eventyrslottet Norges Røde Kors holder på å bygge ut for åndssvake barn, som ikke klarer å følge med i vanlig åndssvakeskole, men står for høyt til pleiehjem. Det er det første hjemmet for denne gruppen av åndssvake barn i Norge.
Jo mer helsedirektøren så av hjemmet, dess mer begeistret ble han. Det er en skjønnhetssvir bare å se på det, sa han. En mønsteranstalt.
Tirsdag 9. mars kom de første to barna. Det var Torbjørn og Astrid. Den ene fra Karmøy, den annen fra et sted i nærheten av Ålesund. Og dagen etter kom 24 barn til – fra nær sagt alle kanter av Norge. Lengst vei hadde vel Trude. Hun og hennes far begynte reisen natt til mandag, og kom til Bakkebø onsdag morgen etter å ha reist 160 mil i ett kjør. Men hun hadde Dukke-Lise med seg, og en halv time etter at hun var kommet var hun i full sving med å leke butikk utenfor. – Ska du ha smør? Gjetost? Du ska’ få smak gauda, kom det på klingende nordlandsk. – Du får be dem kom å kjøp hos mæ, sa hun og vinket da jeg gikk.
Tora med den vakre Østerdalsdrakten har også reist et par dager. Hun og Odd kommer omtrent fra samme sted. – Vi føljde med i reportasjen i avisen, sier Odds far, men dette overstiger det som har vært skrevet.
Den første lørdagen på hjemmet ble feiret med kakao og deilige smørbrød, og etterpå viste Heddy Astrup film inne i dagligstuen. Den jubelen de tre små bjørnenes eventyr vakte, skulle foreldrene hørt. Barn som før ikke hadde snakket, men gått med lukkede ansikter og kanskje sutret litt, lo høyt og var bare smil. Mer, kommer det, mer, bad de.
Mandag ble barna delt i små grupper for å prøves, og da jeg åpnet døren til dagligstuen dagen etter, reiste en veloppdragen flokk gutter seg og hilste. Øyeblikket etter satt de ivrig over arbeidet sitt: puslespill, telle perler på en snor, tegne hus og sol og ball. Og små ivrige guttestemmer ropte Frøken! Frøken! mens Edith Arnesen rolig og moderlig gikk rundt og hjalp.
Bestyrerparet Kiss og Leif Tveit og deres nestkommanderende, Edith og Torleif Arnesen, har slitt med bygninger og alt som dertil hører, og ved siden av det uttaingen av barna og forberedelsen av deres komme.
– Nå når vi har fått barna og møtt foreldrene, er det som arbeidet har fått mer innhold, sier Tveit.
Poenget er at ingen må være et nummer i rekken. Barna må få individuell behandling. Derfor trenger vi stort område, god plass, så vi kan sortere dem etter evner og anlegg. På den måten kan vi imøtekomme det rettskravet disse vergeløse har like fullt som normale i en rettsstat.
– Jeg syns landskapet og bygningene alt er annerledes siden ungene kom, sier Kiss Tveit. Det var nydelig før også, men da jeg hørte barnestemmene i går, frydehylene, tenkte jeg: Det er klangen det skal være omkring på Bakkebø.
Nede ved bygningene som skal gi rom for arbeidsterapien står Heddy Astrup og Ragnhild Schibbye sammen med arbeidslederen Ognedal.
– Klarere enn noensinne står det for oss at vi må bygge videre og videre. Fort og godt, sier Heddy Astrup. – Hva er planene? – I dag har vi 26 barn. Om en uke kommer 14 til. 14 dager deretter igjen 20. Når vi er ferdige med de planene vi har nå, vil vi ha plass til i alt 120 barn, 60 unge gutter og 60 unge piker, og videre mellom 80 og 100 pleieplasser for barn. Kanskje vi da tar et pust i bakken, men heller ikke før. Kapasiteten for vårt kjøkken og vaskeri er 450-500, så hver seng vi bygger herete koster oss svært lite.
– Jeg kom før de første barna for å være med på innspurten i arbeidet, sier Ragnhild Schibbye. Da jeg så hvordan både barnas og foreldrenes øyne strålte, følte jeg at nå ble den drømmen oppfylt som jeg har gått med i mange år.
I bakken oppe ved Blåsenborg, bestyrerens nydelige lille hus, møter jeg lastebilsjåfør Magnus Eriksen Hadland og Trygve Rogstad, som helst er altmuligmann og driver med jord og stein og sånt. – Hva sier De nå? – Når en ska sei som det er, så er det et trist kapittel å se dem, men [det] er en storartet ting at de er kom’t, og det er jeg sikker på at de får det fint og bra. Trygve Rogstad tykje det bli en veldig greie plass for sådne barn. De kan’kje få noen bedre plass enn her. Det er eneståande.
Thorleif Arnesen står ved den fine redskapsbus[s] og leverer ut små hakker og spader til guttene. De er så ivrige at det nesten ikke er mulig å følge med. Her blir nok av arbeid. En vei gjennom skogen skal de legge, og rydde stein og pynte opp.
Overlege Munch har sammen med bestyreren og Ragnhild Schibbye tatt ut alle barna som er kommet her. Begeret er fullt for alle disse familiene, sier han. Enda er ikke disse de verste. Jeg har skuffen full av fortvilte historier…..
Når dette leses har alle de pårørende til barna på Bakkebø fått brev fra Kiss Tveit, der hun forteller hvordan barna trives i det lille samfunnet på Bakkebø. Dette stedet som for 8 år siden var en alminnelig hei, og som ble til tyskerleieren Slettebø, som har kostet 50 millioner norske kroner.
Bjerka står i spretten nå på Bakkebø, og det første virkelige vårtegnet er kommet til Norge: Hele Jæderen er full av viber. Vi så noen over Bakkebø forleden dag også.»
Arbeiderbladet (20.03.1948)
Først gjengitt som del av nettstedet institusjon.no (lenken dessverre brutt per 2023)
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (20.09.18)