Før de første institusjonene for psykisk utviklingshemmede ble bygget i Norge, var det få støttesystemer for denne gruppen mennesker her i landet. Offentlige velferdstilbud for utviklingshemmede er et etterkrigsfenomen.
1. Før institusjonene
2. Starten for Bakkebø
3. Barnevernsstevnet
4. Arbeidserfaring og inspirasjon
5. Det vanskelige valget
FØR INSTITUSJONENE
Psykisk utviklingshemming beskrives i kilder langt tilbake i tid, men gruppen har bare en ganske kort tid vært del av velferdspolitikken. Det var først etter andre verdenskrig at de som gikk under betegnelsen åndssvak fikk reelle omsorgstilbud her til lands.
På sine nettsider beskriver NAKU (Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming) de forholdene som rådet i samfunnet1:
«Omsorgen var i hovedsak et familieansvar; i tillegg tok det såkalte forsorgssystemet, dvs. lokalsamfunnet og kirkelige institusjoner et visst ansvar, bl.a. gjennom det såkalte legdsystemet. I de store byene var det etablert arbeidshus, tukthus og ”dårekister” som samlet ulike kategorier avvikere.»
Situasjonen for psykisk utviklingshemmede var med andre ord langt fra god. I boken «Åndssvak!» gjengir forfatter Halvor Fjermeros en av de mørkeste beretningene fra etterkrigstiden. Det er en beretning fra overlege Mogens Rasmussen, som var tilknyttet Klæbu Pleiehjem2:
«Det tilfellet jeg husker best, var at vi fant en mongoloid 10-åring som sto bundet i fjøset på gården der vi hadde fått rapport om at det fantes en utviklingshemmet gutt.»
Allerede tidlig på 1900-tallet var det blitt opprettet to pleiehjem for «ikke dannelsesdyktige» åndssvake3. Dette var Emma Hjorths Hjem (1898) og Klæbu Pleie og Arbeidshjem (1917). Førstnevnte ble overdratt til staten vederlagsfritt i 1915. Klæbu var etablert av staten.
Institusjonsbyggingen var dermed smått i gang mange år før Bakkebø ble påtenkt. I etterkant av andre verdenskrig startet likevel en ny epoke innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede. I 1940 kom forslaget om egen omsorgslov for åndssvake. Der stod det blant annet at4:
«Legens og lærerens arbeid må gå side om side. Det viser seg i praksis at den lege som skal ta hånd om de åndssvake må ha et åpent øye for de pedagogiske sider av opplæringsspørsmålet, så vel som de medisinske, likesom læreren må være fortrolig med at åndssvakeomsorgen har en medisinsk side av vesentlig vekt.»
Dermed var det fra starten en tanke om at pedagogikken måtte stå like sentralt som det medisinske når institusjonene skulle bygges.
I 1949 vedtok Stortinget en lov der staten garanterte for driftsutgifter til hjem som «mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring»5. Denne loven dannet grunnlag for den påfølgende institusjonsbyggingen utover 1950- og 60-tallet. Bakkebø var blant disse institusjonene, selv om den var i drift før loven ble vedtatt.
STARTEN FOR BAKKEBØ
Tiårene etter andre verdenskrig står som et vendepunkt for omsorgen for de «åndssvake», med utbyggingen av en rekke institusjoner. I slutten av 1980-årene var det bygget 19 sentralinstitusjoner for psykisk utviklingshemmede i Norge6. Bakkebø var én av disse og ble etablert like etter krigen. Den skulle være sentralinstitusjon for Rogaland, Vest-Agder og Aust-Agder.
Bakkebøs oppstart kan knyttes til institusjonsbølgen i Norge i etterkrigstiden, og til møter mellom det som skulle bli tre nøkkelpersoner i Bakkebøs historie – Kiss Tveit, Leiv Tveit og Heddy Astrup.
Ekteparet Tveit hadde sitt virke som lærere i Lyngen kommune i Troms. I boken om Bakkebø maler forfatter Ugland et idyllisk bilde av lærerhverdagen Tveit hadde blant snødekte fjell7:
«Kretsen var tynt befolket og skoleveien lang, elevene hadde slitt seg frem gjennom dype snøfonner og vasset over en liten elv før de kom tumlende inn døren, våte og tilsnødde og forfrosne. Men så hadde jo læreren strukket snor under taket og fyrt dyktig med torv i den svære etasjeovnen. Nå hengte han opp de våteste plaggene og strømpene og satte komagene [skoene] i ring rundt ovnen … På ovnen putret en stor gryte med havresuppe til elevene, og læreren kastet av og til et vaktsomt blikk på den mens undervisningen pågikk.»
Sitatet danner ramme for den pedagogiske bakgrunnen til ekteparet Tveit. Deres lærerbakgrunn passet godt med lovforslaget som kom i 1940, der et pedagogisk perspektiv ble ansett like viktig som et medisinsk.
Som del av Uglands beretning fortelles det om en elegant dame som besøkte den lille skolen. Gjesten var Lillian Bye, etnograf og professor ved et universitet i Boston, som ville at Leiv skulle fortelle om skoleforholdene i Lyngen og de visjonene han hadde.
I etterkant av møtet mottok Tveit et telegram fra Bye, der hun spurte hva han ønsket og trengte til skolen. Han spurte i retur hvem som stod bak velviljen. Brevet som da kom tilbake var signert Heddy Astrup, ved Norges Røde Kors Barnehjelp.
BARNEVERNSSTEVNET
I 1945 arrangerte Norges Røde Kors et barnevernsstevne i Modum. Der skulle blant annet foredragsholdere fra Norge, Sverige og Danmark gjøre rede for åndssvakeomsorgen i sine respektive land. Ragnhild Schibbye, ved Norges Røde Kors, var norsk representant.
Kiss og Leiv Tveit var blant deltakerne på stevnet, både som publikum og foredragsholdere. De skulle fortelle om samarbeidet de hadde hatt med Barnehjelpen i Norges Røde Kors, mens de arbeidet ved skolen i Nord-Troms.
Mens de lyttet til foredragene om åndssvakeomsorg skal ekteparet Tveit ha vært imponert over det nabolandenes representanter kunne fortelle, og dermed vært spente på hva Schibbye kunne berette om forholdene i Norge. Det viste seg at ekteparet, sammen med de andre norske tilhørerne, hadde lite oppløftende å lære om sakens stilling i Norge.
Fra Kiss Tveits personlige notater får man innblikk i situasjonen8:
«Dette kunne ikke være sant. Faktisk satt vi der og skammet oss over å være nordmenn og medmennesker.»
Det var tydelig at Norge ikke hadde noe tilbud som kunne sammenlignes med sine naboer. Det fantes bare noen få skoler for de som ble regnet som «evneveike», og dermed høytfungerende nok til enkel skolegang, og noen mindre pleiehjem, da bare for de mest vanskeligstilte. Det fantes ikke noe tilbud for de som kom utenfor disse grupperingene. Det var der institusjonene skulle spille en viktig rolle.
I etterkant av foredragene og Tveits eget innlegg, skal ekteparet ha spurt den danske representanten, overlege Hans Otto Wildenskov, om han mente de to kunne brukes i arbeidet med omsorgsutvikling i Norge9. Han skal ha svart bekreftende til dette, og oppfordret dem til å besøke institusjoner i Danmark og Sverige for å se og lære. Heddy Astrup skal så ha kommet på banen og lovet at Norges Røde Kors i så tilfelle skulle sørge for studiestipend.
ARBEIDSERFARING OG INSPIRASJON
Leiv Tveit fikk en første smak på arbeidet med psykisk utviklingshemmede på vei hjem til Lyngen fra Modum. Da han var på vei gjennom Sverige fikk han nemlig tilbud om å hospitere et halvt år ved Stagsta seminarium. Han takket ja, og snart var både Kiss og Leiv i arbeid, og datteren Vesla fikk ordnet skoleplass. I sine notater beskriver Kiss den svenske institusjonen med beundring, og kaller arbeidet som ble gjort der «uendelig inspirert».
Ekteparet var også innom andre institusjoner for å se og lære, blant annet De Kellerske Anstalter i Danmark. Etter en stund kom det skriv fra Norges Røde Kors, som ønsket en oversikt over hvordan ekteparet kunne forestille seg en institusjon bygget i Norge. For å kunne gi dem et fullgodt svar rådførte ekteparet seg med lærere, ledere og avdelingspersonell på stedene de besøkte, spesielt med fokus på hva de ville endret hvis de skulle ha bygget på nytt.
Ekteparets forslag ble til slutt sendt til Norges Røde Kors, og derfra videreformidlet til direktør Marie Pedersen, som var sjef for Døve-, blinde og åndssvakeskoledirektoratet (som sorterte under Kirke- og Undervisningsdepartementet).
DET VANSKELIGE VALGET
Forslaget ekteparet sendte til Norges Røde Kors ble godkjent både av organisasjonen og av Kirke- og undervisningsdepartementet, og ekteparet Tveit ble oppfordret til å ta på seg oppgaven med å bygge institusjonen de hadde forestilt seg.
Kiss og Leiv Tveit måtte velge om de skulle fortsette sitt lærervirke i Troms, eller satse på en ny karriere innen åndssvakeomsorgen. Når man leser Kiss Tveits personlige notater er det tydelig at tilbudet om studiestipend og nye jobber føltes overveldende for ekteparet. De hadde begge trygge stillinger hjemme i nord, med lønn og sikker pensjon. Der hadde de også et hjem og en forutsigbar fremtid.
I Kiss Tveits personlige notater presenterer hun fortellingen om hvordan de to skal ha tatt avgjørelsen, der en ny fremtid både fristet og skremte10:
«Jeg glemmer ikke 2. juli 1946. Vi satt begge på telegrafstasjonen i Oslo, for å gi et telegrafisk svar til Nord-Norge. Enten at vi ville komme tilbake og overta våre stillinger, eller at vi sa opp og dermed var løst fra arbeidet der. Vi følte oss så uvisse at vi kastet mynt og krone. Utfallet ble arbeidet for de åndssvake. Enda var vi uvisse og gjorde enda et forsøk. Denne gangen med en hel og en brukket fyrstikk. Resultatet ble det samme. Alle gode ting er tre fant vi ut, og så for å finne meningen måtte vi prøve et tredje forsøk. Det svaret vi da fikk ville bli det endelige svaret … For å friste skjebnen fant vi ut at om det inn gjennom den hoveddøren først kom 2 damer etter hverandre og så 1 mann, ville vi bøye oss for utfallet … Døren gikk opp – en dame. Like etter en dame til og så kom det virkelig en mann. Skjebnen hadde bestemt for oss, telegrammet gikk til Nord-Norge.»
Når Kiss ser tilbake på denne hendelsen er det som en avgjørende skjebnefortelling, som avgjorde hvilken vei livene deres skulle ta videre.
Studieoppholdene i Sverige og Danmark gav ekteparet Tveit erfaring og inspirasjon til å starte sitt nye arbeid. I desember 1946 var tiden inne for at de skulle returnere til Norge. Med det beveger man seg også inn i neste ledd av historien om Bakkebø – den første tiden.
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (17.07.18)
- NAKU. (28.03.16.). Velferdspolitikk. ↩︎
- Halvor Fjermeros. (2009). Åndssvak!, s.34 ↩︎
- Stiftelsen SOR. Den tause perioden i vår forhistorie (1900-1945) ↩︎
- Arne Johan Johansen. Psykisk utviklingshemmede og samfunnet ↩︎
- NAKU. 28.03.16. Velferdspolitikk. ↩︎
- Espen Søbye. (1994). HVPU-reformen: Intensjoner og forløp, Samfunnsspeilet 1/94 ↩︎
- Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 9 ↩︎
- Kiss Tveits personlige notater ↩︎
- Kiss Tveits personlige notater ↩︎
- Kiss Tveits personlige notater ↩︎