ETTER HVPU-REFORMEN

HVPU-reformen markerte slutten for institusjonene i Norge. Når fristen for nedleggelse var ute var institusjonene borte, og ansvaret for psykisk utviklingshemmede overført til kommunene.

Eigersund kommune overtok Bakkebø fra Rogaland fylkeskommune fra årsskiftet -91/92. Dette markerte formelt sett slutten for institusjonen Bakkebø. Men selv om institusjonen på denne måten forsvant, har den stadig ikke forsvunnet fra verken egersunderes minne eller fra folkemunne.

Området hvor institusjonen hadde sin drift ble ved nedleggelsen tenkt som en bydel som måtte videreutvikles for å få nytt liv.


1. Prøveprosjekt-88
2. Prosjekt-91
3. Utflytting
4. De ansattes fremtid
5. Nye og videreførte tilbud
6. Bydelen Bakkebø


PRØVEPROSJEKT-88

I forkant av den totale nedleggelsen av Bakkebø, ble det fra 1. januar til 1. april  gjennomført et prøveprosjekt i 1988. Prosjektet gikk ut på at flere avdelinger, samlet som en boliggruppe, skulle ha en felles leder. Prøveboligene var Tyrigården, Kvernstua, Mortensbu, Tomannsboligen og Trollstua. Bogruppelederen ble valgt blant avdelingslederne. Avdelingslederne hadde videre samarbeidsmøter hver 14. dag med en kontaktperson fra administrasjonen.

Fokus var på økt kontaktflate på tvers av avdelingene. Blant annet startet de med et «bli kjent»-arrangementet på Heimen, og fulgte videre opp med å oppfordre til besøk og sosialt samvær.

Institusjonsområdet var som en liten bydel som trengte ny bruk. Bildet viser et utsnitt av institusjonen i 1961. Foto: Widerøes Flyveselskap AS/Dalane Folkemuseum.

Borådsmøter ble holdt hver 3 uke, for samarbeid mellom boligene og administrasjonen. De gjennomgikk der den enkelte klients totalsituasjon og vurderte eventuelle problemer, tiltak og mål. Representanter fra arbeid, bolig, skole og fritidssektor ble innkalt etter behov, det samme gjaldt tannlege og fysioterapeut. Psykolog, administrasjonssjef (bestyrer) og sosialkonsulent/kurator ble innkalt til hvert møte.

Avdelingslederne var positive til ordningen etter endt prøveprosjekt.

PROSJEKT-91

Rådmannen i Eigersund, Per Arne Sandvold, fikk gjennomslag for at prosessen mot sammenslutning mellom Eigersund kommune og Bakkebø (fra 01.01.1992) burde foregå i regi av en prosjektorganisasjon. Denne fikk navnet Prosjekt-91.

Helse- og sosialsjef Helge Øi ble engasjert som prosjektleder. Kommunalutvalget var styringskomite og kommunestyret/formannskapet var oppdragsgiver.

Prosjektleder Helge Øi. Foto: Bakkebø Nytt.

Selve prosjektgruppen var sammensatt av aktuelle personer på tvers av etater og organisasjoner. Under prosjektgruppen var tre delprosjektgrupper som bestod av personale tilsatt på Bakkebø og i kommunen.

Det var viktig å få til en bred representasjon fra fagforeningene. Delprosjektgruppene skulle arbeide med faste verdier, tilbud for psykisk utviklingshemmede og personell, administrasjon og økonomi. En egen delprosjektgruppe skulle arbeide med nærings- og bydelsutvikling på Bakkebø. Aktiviteten i denne gruppen var direkte underlagt kommunalutvalget.

Arbeidet med prosjektet skulle avsluttes ved årsskiftet 91/92. Fra 01.01.1992 overtok den nye driftsorganisasjonen ansvaret for fremdriften og gjennomføringen av HVPU-reformen.

UTFLYTTING

Prosessen med utflytting av klienter, som allerede hadde vært i gang over tid, fortsatte etter at reformen trådte i kraft. Sosialkonsulent Lisebeth Rodvelt (i dag Kjos-Hanssen) fungerte som koordinerende ledd mellom plankonsulent i den tilflyttede kommunen og boligpersonalet på Bakkebø.

Sosialkonsulent Lisebeth Rodvelt. Foto: Bakkebø Nytt.

I slutten av 1990 hadde 14 klienter blitt skrevet ut til sine hjemkommuner det året. 83 hadde fått innvilget søknad om å få etablere seg i Eigersund kommune. Av 21 ankesaker hadde kommunen innvilget 7 og fylkesmannen 14. Videre hadde fylkesmannen avslått 6 søknader, mens 2 ventet behandling. Denne statistikken viser de ulike utfallene prosessen kunne få for klientene på Bakkebø.

Innen utgangen av 1991 forventet man at 21 klienter skulle flytte fra Bakkebø. Rodvelt uttaler seg om utflyttingen i Bakkebø Nytt1:

«Alt i alt synes jeg hver utflytting går greit, uten de store problemer. Det legges opp til fra Bakkebøs side at beboerens primærkontakt deltar på hele flytteprosessen, fra de første møtene med plankonsulenten til beboeren er vel installert i sin nye bolig. Ved behov kan primærkontakten bli værende fra 1 til 3 dager eller eventuelt komme tilbake etter ca. 2 uker fra utflyttingsdato. Det viser seg at den utflyttede beboer selv setter pris på besøk fra Bakkebø, og rent praktisk er det en fin måte å ta opp eventuelle problemstillinger som har dukket opp underveis. En overlapping av personalet på denne måten har vært konstruktivt for begge parter.»

Før utflytting fant sted mottok pårørende et utskrivingsvedtak, som skulle inneholde kommunes tilbud om bolig, arbeid og fritid. Klagefristen var 4 uker etter at vedtaket var mottatt.

DE ANSATTES FREMTID

Bakkebø hadde vært blant de største arbeidsgiverne i Egersund. Særlig hadde institusjonen gitt arbeid til mange kvinner. Etter reformen var det kommunen som skulle ta over arbeidsgiveransvaret for de ansatte. I en slik omstillingsprosess var det flere blant de ansatte som følte usikkerhet for hvor de skulle ende opp og i hvilken stilling.

I et av de siste numrene av Bakkebø Nytt anmoder bestyrer Medby om å ta vare på så mange ansatte som mulig, helst innen den sektoren de hadde erfaring fra på Bakkebø2:

«Bakkebø bydel skal utvikles videre, institusjonspreget skal utviskes. Eigersund kommune overtar ansvaret for en stor gruppe utviklingsdyktige mennesker fra årsskiftet. For at kommunen skal være i stand til å sikre tjenestetilbud, er det viktig at de økonomiske forutsetninger blir imøtekommet. Men like viktig er det at kommunen sikrer seg kompetanse!

Else Marie Schneidereit – Arbeidstakernes representant i Ansettelsesrådet. Foto: Bakkebø Nytt.

Personalet på Bakkebø har ervervet seg kunnskap og erfaring etter mange års virke for å dyktiggjøre menneskene som bor i bydelen. Bakkebø driver i tillegg intensive opplæringsopplegg som ytterligere styrker personalets kvalifikasjoner til å yte hjemmebaserte tjenester.Denne kompetanse bør Eigersund kommune innlemme i sine bemanningsplaner for å være i stand til å gi et like godt eller bedre tilbud når kommunen overtar.

Bakkebø vil for sin del sikre en demping av kostpris pr. klient. Det vil en styrt nedtrappingsplan sørge for. Ved kommunal ansvarsovertakelse håper vi at Eigersund kommune vil benytte seg av den kompetansen Bakkebø besitter. Det vil ha alt å si for den enkeltes utviklingsmuligheter, trygghet og trivsel.»

Eigersund kommune overtok fra 1992 arbeidsgiveransvaret for alle arbeidstakerne som på det tidspunkt var ansatt på Bakkebø.

NYE OG VIDEREFØRTE TILBUD

Kommunestyret i Eigersund vedtok å overta hele Bakkebø-området. I avviklingsplanen var det beregnet fortsatt drift av flesteparten av boligene, og nedleggelse av tre. Eiendommene ble overdratt fra og med 01.01.1992. Svanevatn Aktivitetssenter var ikke del av denne avtalen og skulle overføres til stiftelsen Røde Kors Gavefond.

Arbeidssektoren

Som del av HVPU-reformen ble det faglige ansvaret og godkjenningsansvaret for Dalane Arbeidssamvirke overført fra Rogaland fylkeskommune til Arbeidsdirektoratet, ved fylkesarbeidskontoret i Rogaland, den 01.01.1991. Eieransvaret ble overført fra fylkeskommunen til kommunene i Dalane, med Eigersund kommune som hovedinteressent.

Ansvaret for nye inntak ble overført fra fylkesteamet for HVPU i Rogaland til et attføringsutvalg ved Dalane Arbeidssamvirke. I 1990 hadde DA 156 arbeidstakere.

Dalane Arbeidssamvirke i nye lokaler på Hovland i 1988. Foto: Bakkebø Nytt.
Skolen

I 1989 kunne grunnskolen feire 250-års jubileum. Da hadde psykisk utviklingshemmede bare vært del av normalskolen i 25 år. I 1990 hadde Bakkebø skole 125 elever som fikk tilrettelagt undervisning, enkelte med fulltidstilbud i skolens regi, de fleste med deltidstilbud. Hovedtilbudet stod dermed Dalane Arbeidssamvirke for.

Rektor Steinar Jørstad. Foto: Bakkebø Nytt.

Etter HVPU-reformen skulle institusjonen Bakkebø avvikles. Ifølge planene som da forelå skulle 65 av elevene i skolen i nær fremtid flyttes tilbake til sine hjemkommuner. Resten ville bli boende på institusjonsområdet eller i andre kommunale boliger.

Eigersund skolestyre gikk inn for å opprette Eigersund voksenopplæringssenter til å ta seg av all spesialpedagogisk hjelp til voksne i kommunen. Senteret fikk base i Bakkebø skoles lokaler.

Per 1991 fikk 132 personer tilbud om voksenopplæring ved senteret, av disse var 118 psykisk utviklingshemmede. 14 kom fra andre grupper senteret hadde ansvar for.

Fritidssektoren

Selv om institusjonen la ned var tanken å ivareta en del av de fritidstilbudene den hadde tilbudt. I 1991 hadde fritidssektoren 8 ansatte i 5 ½ stilling, med kontor i Festsalen, der Leiv Tveit hadde hatt sitt første bestyrerkontor.

Det hadde allerede vært eksperimentert med å integrere klienter i eksisterende idrettsklubber/grupper i en periode. Det var også dannet egne grupper for psykisk utviklingshemmede. Sistnevnte viste seg å fungere best.

Per 1991 var det etablert grupper innen fotball i Eiger, håndball i EIK, svømming i Egersund Svømmeklubb, turn i Egersund Turnforening, samt misjonsforening i Bedehuset. I tillegg var det kommet inn medlemmer i Egersund pistolklubb, samt en bocciagruppe som trente med Egersund Helsesportlag.

EIKs HC-lag i 1991. Foto: Bakkebø Nytt.

På dagtid var fritidssektoren i hovedsak engasjert i et nystartet kommunalt aktiviseringssenter i Lysgården. 2 ½ stilling gikk med til samarbeid med personalet der, for å gi brukerne av senteret et tilbud som inkluderte svømming, musikk, ridning og heldagsutflukter. Eldre og svakt fungerende ved Bakkebø fikk også tilbud på dagtid.

Fra 1. januar 1992 ble idretts- og fritidssektoren på Bakkebø underlagt Eigersund kulturkontor.

Aktivitetssenter på Lysgården

Kommunalt aktivitetssenter ble åpnet på Lysgården den 01.08.1991. Det gav aktivitetstilbud til rundt 40 klienter. Avdelingsleder var Inger Johanne McColl. Tilbudet var for de svakest fungerende, og aktivitetene skulle planlegges i samarbeid med voksenopplæringssenteret, fritidssektoren og boligpersonalet. Grunnbemanningen var på 9 faste stillinger. I tillegg kom 2,5 stilling via fritidssektoren, omtrent 2 stillinger via voksenopplæringssenteret, og omtrent 1 stilling via boligene. Ekstrahjelp ble tatt inn for ca. 8 klienter fra andre kommuner.

Steingården Rehabiliteringssenter

Som del av HVPU-reformen ble Steingården sør gjort om til medisinsk attføringssenter, et rehabiliteringssenter som del av kommunens helsetjeneste.

Fysioterapeutene på Steingården rehabiliteringssenter i 1991 – f.v. Jan Petter Fredriksen, Jos Otten og Thomas Aupers. Foto: Bakkebø Nytt.

Medisinsk attføring er de planmessige helsetiltak som tar sikte på å hjelpe en person med funksjonshemning eller kronisk sykdom til i størst mulig grad å klare seg selv, og fungere sammen med andre.

Steingården hadde etter litt ombygging fått oppholdsrom, treningskjøkken og rom for fysisk opptrening. I tillegg var senteret praktisk lokalisert i nærhet til svømmebasseng, ridesenter og idrettsplass. Torsdag 24. oktober i 1991 åpnet Eigersund kommune det nye senteret.

Senteret hadde tilhold i Steingården sør frem til 2008, da det ble flyttet til Håndverkshuset i Årstaddalen.

BYDELEN BAKKEBØ

Etter institusjonsnedleggelsen hadde kommunen en plan om at Bakkebø skulle videreutvikles som bydel. Den gjenstående bygningsmassen og det store arealet skulle få ny bruk og nytt liv.

Hvorvidt denne planen har blitt en realitet kan diskuteres. En del av bygningsmassen er fortsatt i bruk, men mange av byggene er preget av forfall. Lite nytt har blitt bygget. Blant de mest aktivt brukte anleggene i dag er idrettsbanen og svømmeanlegget, i tillegg til Bakkebø kirke og Svanevatn Aktivitetssenter. Institusjonens administrasjonsbygg er også i daglig bruk, som Dalane Folkemuseums administrasjonsbygg.

Bakkebø kirke
Bakkebø kirke er stadig i bruk. Foto: Dalane Folkemuseum

Da institusjonen ble oppløst i 1991 ble kirken overdratt til Eigersund kommune, og deretter overtatt av Egersund menighet fra 1. januar 1992, etter vedtak i formannskapet. Ved overtagelsen forsvant den daglige bruken av kirken. Nå var den en bydelskirke med gudstjeneste annenhver søndag. I forbindelse med høytider har kirken i flere år blitt brukt til skolegudstjenester.

I 2008 ble kirken en kulturkirke. I dag ser den langt mindre aktivitet enn da den tilhørte institusjonen, men det tilbys månedlig gudstjeneste, i tillegg til at kirken brukes til konfirmasjonsundervisning, til utleie, og til kulturarrangementer.

Heimen boligpark

DNB Eiendom har hatt et prosjekt for å utvikle leiligheter for salg der det tidligere Økonomibygget ligger, under navnet «Heimen boligpark». Dette har fortsatt ikke blitt en realitet per 2018, og bygget står med stort forfall.

Visjonen for hvordan den «nye Heimen» skulle se ut. Foto: Dalane Folkemuseum.

Området hvor institusjonen lå kalles stadig for Bakkebø, og mange av bygningene er lett gjenkjennelige for de som opplevde institusjonen i sin driftsperiode. De ligger som en påminnelse om den rollen Bakkebø og de andre institusjonene har spilt i utviklingen av omsorgen for psykisk utviklingshemmede.

Selv om institusjonenes tid for lengst er forbi, kan minnet om dem hjelpe oss å forstå den historiske utviklingen mot dagens omsorgssituasjon. Fra forsømmelse av de åndssvake før krigen kom til Norge, har man fått et samfunn hvor det er en selvfølge å streve for verdighet og integrering av psykisk utviklingshemmede.


Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (19.07.18)

  1. Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1991: 9 ↩︎
  2. Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1990: 2 ↩︎