Institusjonenes oppsamling av mennesker, som på flere måter plasserte psykisk utviklingshemmede utenfor «normalsamfunnet», ble etter hvert utfordret av tanken om den enkeltes rett på en livssituasjon tilpasset sine særegne behov.
Synet på hva som utgjorde god omsorg var i rask endring, og fra 70-tallet og fremover dominerte tanken om at psykisk utviklingshemmede skulle leve så «normale» liv som mulig, og flyttes ut av institusjonene. På slutten av 80-tallet hadde institusjonen som omsorgsløsning for alvor nådd sluttfasen.
1. Det første Lossius-utvalget
2. Den siste bestyreren – Reidar Medby
2. OU-prosjektet
3. HVPU-reformen
DET FØRSTE LOSSIUS-UTVALGET
Det man kaller det første Lossius-utvalget markerte starten for det statlig styrte arbeidet med å vurdere HVPU-institusjonene og omsorgstilbudet for psykisk utviklingshemmede. Utvalget fikk navn etter han som ledet det, psykiateren Ole Petter Lossius.
I oktober 1968 kom den såkalte «Jerusalemsdeklarasjonen», vedtatt av Den internasjonale liga for de psykisk utviklingshemmede, under FN-kongress i nettopp Jerusalem. Deklarasjonens egentlige navn var «Erklæring om alminnelige og særlige rettigheter for de psykisk utviklingshemmede». I de nordiske landene dannet den grunnlag for en revolusjon i omsorgstenkning og -tilbud.
Første artikkel i deklarasjonen var: «Den psykisk utviklingshemmede har de samme grunnleggende rettigheter som andre samfunnsborgere i samme land og på samme alder»1. Som en understrekelse av dette var konklusjonen avslutningsvis: «Foran alt annet: De psykisk utviklingshemmede har rett til respekt»2. Jerusalemsdeklarasjonen ble en rettesnor og et felles referansepunkt for alle som ønsket eller krevde reformer på slutten av 60-tallet og langt inn på 70-tallet.
Både Samordningsrådet for mennesker med utviklingshemning (SOR) og Norsk Forbund for Psykisk utviklingshemmede (NFPU) var medlemmer i kongressen, og stemte for erklæringen med hver sin 1/2 stemme. Gjennom 7 artikler ble psykisk utviklingshemmedes rettigheter nedfelt. Disse ble i 1971 vedtatt av FN, og etterfulgt av Sosialdepartementet i Lossius-komiteens innstilling NOU 1973:25. I april 1975 ble Stortingsmelding nr. 88 (1974-75) fremmet for Stortinget. Dette ble de viktigste dokumentene for utvikling av Helsevern for psykisk utviklingshemmede (HVPU) på 70- og 80-tallet.
DEN SISTE BESTYREREN – REIDAR MEDBY
I 1985 ble Reidar Medby ansatt som administrasjonssjef på Bakkebø. Han ble den siste bestyreren før nedleggelsen og fulgte institusjonen gjennom reform-prosessen. Medby hadde allerede god kjennskap til Bakkebø, etter å ha vært ansatt som sjefssykepleier fra 1979, og var utdannet sosionom og sykepleier.
Da Medby ble bestyrer var Stortingsmelding 88 i ferd med å oppfylles. Den fremmet integrering i normalsamfunnet, desentralisering av omsorgstilbudene, og normalisering av psykisk utviklingshemmedes liv. Klientene skulle flyttes ut av de store sentralinstitusjonene, til sine hjemkommuner og til nærmiljøer der de hadde familie.
Perioden etter fylkeskommunens overtakelse i 1984, mens Medby var bestyrer, var preget av en betydelig reduksjon i antall klienter på Bakkebø. I boken om Bakkebø uttaler Medby seg om den gradvise utflyttingen av klienter3:
«Det som skjedde i de nærmeste fire-fem årene fra 1979, var at vi flyttet ut femten til tyve klienter hvert år. Dette medførte at det ble tynnet ut på avdelingene. Fra å være trangbodde forhold så fikk man større bevegelsesområde, og flere og flere klienter fikk enerom. Pr. i dag [1988] har over tre fjerdeparter av klientene enerom. Resten har tosengsrom.»
HVPU-reformen var i anmarsj da Medby tok over bestyrervervet. Han var den som ledet Bakkebø de siste årene mot nedleggelsen.
OU-PROSJEKTET
I perioden 1986-87 ble det, etter ønske fra fylkesadministrasjonen, gjennomført et organisasjonsutviklingsprosjekt på Bakkebø. Administrasjonssjefen var leder og styret fungerte som referansegruppe.
Det ble skissert en rekke forbedringer av institusjonen. Den skulle ha en mindre hierarkisk oppbygning, der avgjørelser ble tatt «så nær» klientene som mulig. Fokus lå på det faglig utdannede personalet og en best mulig utnyttelse av de faglige ressursene.
Prosjektet fikk fire hovedtrinn.
- Kartlegge og diagnostisere den daværende situasjonen – med bistand fra flest mulig ansatte
- Sette seg rett mål – både for den enkelte klienten og avdelingen(e) som helhet
- Utarbeide konkrete planer for å nå målene –finne en god strategi
- Gjennomføring – av mål og strategier
Styreformann Lloyd Eikeland uttalte seg om prosjektet og om institusjonens fremtid i 19884:
«Dette å tenke fremover engasjerte både styret og administrasjonen og ikke minst de ansatte på en veldig direkte måte. Det sprudlet av idéer og tanker som en ikke ante at de hadde. Det var bare å håpe at mange av disse gode idéene kan bli realisert. Selv om Bakkebø skulle bli nedlagt som sentralinstitusjon så er det her verdier som man absolutt bør gjøre seg bruk av. Og skulle sentralinstitusjonspreget forsvinne, bør bygninger og anlegg kunne brukes av fylket til andre sosiale eller pleiemessige funksjoner.»
Da HVPU-reformen kom ble det viktig å vurdere dette prosjektets målsetting i forhold til Lossius-II innstillingens mål for omsorgen for psykisk utviklingshemmede.
HVPU-REFORMEN
I 1985 kom det man kaller Lossius II-innstillingen – NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede. Denne utredningen fastslo at «livssituasjonen og levekårene for psykisk utviklingshemmede i institusjonene medmenneskelig, sosialt og kulturelt er uakseptable»5.
Med denne innstillingen ble det på mange måter satt punktum for institusjonsperioden i Norge. HVPU-reformen ble en realitet, og er kanskje den mest omfattende sosialpolitiske reformen i Norge etter krigen.
Det var i mai 1988, det året Bakkebø kunne feire sitt 40-års jubileum, at Stortinget vedtok at sentralinstitusjonene i landet skulle legges ned og at det fylkeskommunale helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) skulle avvikles fra og med den 01.01.1991.
HVPU-reformen kan oppsummeres i tre punkter:
- Utviklingshemmede skulle ha samme rettigheter som andre samfunnsborgere, og leve så «normale» liv som mulig.
- Institusjonene skulle avvikles og klientene skulle tilbakeføres til sine hjemkommuner i de tilfellene dette var mulig.
- Ansvaret for mennesker med psykisk utviklingshemmede ble overført til kommunene, slik at det var kommunene som skulle gi tilbud om sosiale og helsemessige tjenester på lik linje med de som andre i samfunnet mottok.
I Innst. S. nr. 240 (1989-90) ble det lagt vekt på at nedleggelsen ikke skulle lede til tvangsflytting og at det skulle foreligge tiltaksplan for hver enkelt klient 6:
«Komiteen vil i særdeleshet legge vekt på at den enkelte psykisk utviklingshemmedes eget ønske om bostedskommune skal legges til grunn ved utskriving fra institusjon. Dette vil bety at det bare unntaksvis vil være beboere som må bo i en annen kommune enn den de selv har ytret ønske om. Et slikt ønske må bygge på at den enkelte har rett til et reelt valg mellom to tilbud.»
Reformen ble iverksatt i 1991, og nedbyggingen av særomsorgen ble gjennomført de påfølgende årene frem mot 1995, da den ble helt nedlagt.
Etter HVPU-reformen måtte nye tilbud på plass for å oppfylle de rettighetene psykisk utviklingshemmede hadde i henhold til bosituasjon, arbeidsliv og fritidstilbud. Dette ble en ny vei videre innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede.
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (19.07.18)
- NOU 1973: 25 ↩︎
- NOU 1973: 25 ↩︎
- Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 114 ↩︎
- Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 115 ↩︎
- NOU 1985: 34. Levekår for psykisk utviklingshemmede. ↩︎
- Innst. S. nr. 240 (1989-90) ↩︎