En beskrivelse av hverdagslivet for de kvinnelige klientene i 1954. Da bodde det 85 piker og damer på Bakkebø, med aldersspenn fra 4 til 42 år.
«Dagen begynner tidlig. Klokken 7 er de største på farten. Småbarna må ha hjelp med påkledning etc. Sengene skal res og luftes. Rommene bør være mest mulig i orden før frokost klokken 8. Etter maten går vi til andakt hver virkedag, unntatt i ferien. Barna er kirkestille, en blir stemt til andakt bare ved å se dem. Hver dag ber vi Fadervår høyt. Synge kan de og, utrolig mange salmer. Siden går hver til sin oppgave.
Hva gjør de så om dagene? spør vel foreldrene. Jo, på avdelingene venter oppvasken på en. Gulvene trenger vask, der skal tørkes støv overalt og blomstene må stelles. Småbarna venter på «moren» sin. De skal ut og gå og må kles til det. Kjøkkenet får tilbake kopper og tomme matspann. En bærer et laken eller et håndkle til vaskeriet og hilser fra avdelingen. Tiden spiller ingen rolle, denne oppgaven klarer hun.
På en gutteavdeling venter daglig en diger kle[s]kurv med fillete strømper. De er grove til å slite disse karene, men så er hun flink til å stoppe hun som har fått den oppgaven. I Solgården er der 45 elever som hver dag sliter strømper som andre barn. Det siste året har en alene klart all påstrikking av disse strømpene, vel å merke i sin fritid. Hun har selv funnet ut at 50 øre paret er passelig betaling for arbeidet, og Tveit har sagt ja til det. Regningen passer hun selv, den er vel 1 meter snart. Forleden spurte jeg om det var motorsykkel hun sparte til – siden hun hadde klokke? Klokke er ellers det første de sparer til. «Hadde du tenkt å sitte på da?» svarte hun kvikt.
«Heimen» er funksjonærenes spisestue, og der har to flinke pinker arbeide, og de liker seg så godt at de vil ikke være noe annet sted. En del går til håndarbeidet. Og det er imponerende og morsomt å se så flittige de er i vevene, med synålene og strikkepinnene. Et par av pikene er i teoriklassen. Med tiden skriver de nok brev hjem. Noen små går i barnehagen, andre i lekeklassene. Mange snakker dårlig, men de forstår hverandre så godt likevel. Vi har en som kan holde barnehage – helt fra andakten og dagens ritual nøyaktig slik det foregår, uten å kunne si noe særlig. Det rare er at de andre lystrer henne. En del av barna er liksom bare til. Men det er som en sier: «Hva skulle vi gjøre om vi ikke hadde den og den?».
Noen tanter er jo av og til syke, og en «liten tante» har trofast båret mat til dem. Jeg hørte på henne en dag. Antagelig har ikke pasienten fulgt hennes råd, og så mumlet hun med seg sjøl: «snakke til veggen!». Barna er og somme tider syke. Forleden lå en med 40 gr. i aftentemperatur og vondt i halsen. Da «barnet» hennes kom inn for å legge seg sa «moren»: «Hun er skjønn!».
Foruten barna har vi Trine, vår Airdaleterrier, og fuglene Mette og Per å stelle og passe.
For arbeidet får mange lønn. Akkurat nå er det svært aktuelt å bruke pengene til permanent med tanke på å være fin til jul. Slik går dagene. De som ikke riktig kan telle og ikke vet dagenes navn etter hverandre, regner ukene i fredager – badedager – ofte. Hver lørdag når vi er ferdige med ukens arbeide koser vi oss. Alle søndagskjolene er da på plass, hårsløyfene nystrøkne og skoene pusset. Etter aftens når det er falt ro over huset, er det kaffe og kaker. Det prates mer enn noen gang, men de stilner av når «spåkonen» deres ser i kaffegruten. En kan synge, en annen leser litt og vi koser oss som i et annet hjem. Vi har radio og piano som blir flittig brukt. Søndag kveld er det og kaffe for å ha det hyggelig og fordi helgen er slutt. Her er nemlig stor forskjell på helg og virkedag på Bakkebø. Ingen bruker hverdagstøy på en søndag her, ganske enkelt fordi slikt gjør en ikke! Ellers om kveldene har de en del fritidsysler som veksler med årstidene. Hver første torsdag i måneden har vi fest. Da er her rene premierestemning hver gang. Både festkomite og underholdningen klarer elevene for det meste sjøl. Fødselsdagen er fridag og festdag for alle.»
Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1954: 3-4
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (14.08.18)