En av de første arbeidserfaringene utenfor institusjonens vegger var tilknyttet sildefisket i 1956. Hendelsen beskrives av Kiss Tveit i Bakkebø Nytt, i etterkant av at hun og Leiv Tveit hadde besøkt arbeidskarene.
«Det var et festlig syn som møtte oss da vi ut på kvelden tok en tur til de store lagerhusene til Salmon Dyb og så guttene våre i arbeid. Ola og Jon og Kjell halte kasser med sild fra skøytene inn i lagerhuset – der var Ragnar og Torbjørn og Oddvin og sendte sine skufler med is ned i kassene – gartneren vår, Sigmund [Wigestrand] – vår danske hospitant onkel Jens og snekkeren vår Elling – satt over skrevs på kassene og spikret lokk på – time etter time, så dro noen av guttene kassene videre og så ble de trillet på traller ut på bryggen og stablet der. Mads’ glade: «Hei Tveit og hei fru Tveit» ønsket oss velkommen […] Nede i lasterommet på en av skøytene som nettopp lå ved kaien fant vi Jakob og Terland og Munkejord. De sto i sild til opp på livet, fylte målene som gikk opp og ned, hurtig og regelmessig – det drev sild om ørene på dem og det randt en og annen gang hele skyll av sildevått over dem når dunken for i været, halt opp av en skrikende vinsj. Og den satt Casper og styrte – i oljehyre, og sølvglinsende fra topp til tå som alt og alle var og måtte være i dette yrende sildelivet. Oppe på bryggen og ut og inn i lagerhusene for Truls og holdt et samlende overblikk over alt og alle. Onkel Alf var med i isgjengen som knuser og brakte til veie is. Stenberg så vi ikke, men han var inne et eller annet sted og kokte kaffe til sine ivrige arbeidsfeller.
Klokken 4 om natten ble guttene kjørt hjem med Bakkebø-bilen som sto inne på land og ventet på dem – og det var en flokk som hadde vunnet stort ord på seg for sin fin-fine innsats – som sov godt etter storarbeidet.
Et par dager etter gikk samme flokken fint oppdresset til byen for å hente lønningsposen for innsatsen – og den var ikke liten heller, det ble ca. kr. 55,- på hver av dem. På forhånd hadde de funnet ut hva de ville bruke alle pengene sine til. Det var fine strekkbukser det, blå gabardin, som så å si hele flokken ville ha. De hadde jo fått fine kufter i fine mønstre og festlige farger som tantene på Steingården sammen med søster Hilda hadde strikket til dem, og nå var snøen fin og fristende i Sirdalen.»
Bakkebø Nytt nr. 2 fra 1956: 3-4
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (14.08.18)