På Bakkebø ble fysisk aktivitet tidlig satt i fokus. Dette utviklet seg til et rikholdig idrettstilbud, som var Norges første selvstendige idretts- og fritidssektor på en institusjon for psykisk utviklingshemmede.
Idrettssektoren ble høyt prioritert og var i stadig utvikling, som gjorde Bakkebø til en foregangsinstitusjon når det gjaldt idrett for psykisk utviklingshemmede.
1. Aktiviseringstilbud
2. Idrettsplassen
3. Bakkebø Idrettsklubb
4. Konsekvenser av institusjonsnedleggelsen
Les om idrettslekene på Bakkebø her.
AKTIVISERINGSTILBUD
Allerede i 1948 ble «legemsøvelser» satt i system på Bakkebø. Klientene ble da inndelt i grupper, som hadde sine treninger på dagtid i Festsalen. Etter hvert ble treningene for de best fungerende klientene flyttet til kveldstid, slik at de kunne gå på arbeid eller skole om dagen.
Hopper man frem noen år, kan man i Bakkebø Nytt fra 1962 lese et intervju med idrettsleder Olav Svindland. Han hadde da tatt seg av idrett, gymnastikk, fotball og andre balleker gjennom flere år. I intervjuet forteller han at1:
«Idretten blant guttene på Bakkebø er svært i skuddet, især fotballsporten er populær. Det trenes hele året, om sommeren foregår treningen på banen, og ute i det alle tiders pene terreng rundt Bakkebø, om vinteren blir Festsalen benyttet.»
Fra det Svindland beretter er det tydelig at treningstilbudet varierte med sesonger, vær og vind. Fotball, gymnastikk, håndball og friidrett foregikk året rundt, og med nytt svømmebasseng i 1960 kunne klientene få svømmeopplæring.
IDRETTSPLASSEN
Da tyskerne okkuperte Slettebø bygget de en ridebane omkranset av tre hestestaller. Plattingen til ridebanen stod fortsatt igjen på institusjonsområdet. Det ble bestemt at det skulle etableres idrettsbane på Bakkebø, der ridebanen hadde vært. Som første oppgave ble sementplattingen knust. Den opphakkede sementen ble brukt til fyll i de lange dreneringsgrøftene til den kommende banen.
Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) ble en viktig bidragsyter i prosessen videre. I første omgang bidrog de med en pengebevilgning på 7000 kroner, for å kunne leie bulldoser til arbeidet. De to påfølgende årene kom tilsvarende sum.
Bygningssjef Åse i Eigersund stod for gratis hjelp med nivellering og tegning.
Neste arbeidstrinn tok Bakkebøs egne seg av. Klienter gravde grøfter og kjørte bort stein, før rundt 1000 m3 jord ble spredt ut over den kommende idrettsplassen. I 1957 spirte gressmatten.
Ansatte på Bakkebø hadde da samlet inn 6000 kroner til utstyr, både til idrettsplassen og til ny lekeplass. I tillegg hadde små barneforeninger i Rogaland samlet inn over 15.000 kr til formålet. Til sist kom økonomisk støtte igjen fra STUI, gjennom tippemidler pålydende 7000 kroner.
Da banen stod klar ble Rolf Hofmo (STUI), idrettsutøveren Zakken Johansen, og hjelpere fra Rogaland Idrettskrets, invitert til inspeksjon av idrettsbanen.
Fotballbanen ble offisielt åpnet den 20. april 1958, med kamp mellom EIK og Viking. Mer enn 2500 tilskuere møtte opp. Rolf Kjos-Hanssen ønsket velkommen, som formann i arrangementskomiteen. Bjarne Undheim, formann i utvalget for idrettsanlegg i Rogaland og representant for STUI, overleverte banen til Rogaland fotballkrets ved formann Einar Omdahl. Til sist ble banen overlevert fra Omdahl til bestyrer Tveit og Bakkebø.
I 1960 fikk Bakkebø eget utendørs svømmebasseng. I 1971 ble det bygget svømmehall over bassenget, der idrettsbanen fikk tilhørende gymsal med garderober i samme bygg. Dette gav god plass til både gymnastikk og ballspill innendørs.
I 1972 fikk Bakkebø tildelt 30.000 kroner fra Kirke- og undervisningsdepartementet, til å fullføre idrettsanlegget. Dette gav mulighet for å etablere ny 100-meters løpebane på østsiden av fotballbanen og til å fullføre en håndballbane med asfalt.
BAKKEBØ IDRETTSKLUBB
Som del av fritidssektoren på Bakkebø ble det opprettet egen idrettsklubb. Dette skjedde på bakgrunn av at Leiv Tveit i 1963 mottok brev med forslag om å starte en slik klubb. I brevet forelå følgende utkast til lover for klubben2:
- Klubbens formål skulle være å drive alle typer idrett – som fotball, håndball, gymnastikk, friidrett og svømming. Ved trening og konkurranser skulle det fremmes god sportsånd og kameratskap.
- Medlemmene skulle være mannlige og kvinnelige klienter og funksjonærer.
- Klubben skulle ledes av et styre bestående av 3 klienter og 3 funksjonærer, og velges for ett år om gangen. Styret skulle planlegge trening, konkurranser og større arrangementer sammen med bestyrer og idrettsleder.
- Medlemskap skulle koste 2 kroner per år.
- Klubbens hederstegn skulle være et rødt emalje- og sølvhjerte med bokstavene «B.I.K.», utdelt til medlemmer som viste godt kameratskap og stor interesse i idrettsarbeid.
Samme år ble det sendt brev til gullsmed Kolbjørn Dæhlen i Oslo, med spørsmål om han kunne utarbeide forslag til et klubbmerke. Vedlagt brevet var en del utkast der hjertesymbolet stod sentralt. Etter en stund kom svarbrev sammen med 29 jakkemerker i sølv og emalje, alle gitt som gave fra gullsmeden. Merkene var hjerteformet, med enkle blokkbokstaver. I tillegg til jakkemerkene fikk medlemmene i BIK egne medlemskort og treningsdrakter.
Allerede i 1964 hadde BIK fått mange medlemmer. Blant klientene var det etablert 6 jentegrupper og 6 guttegrupper, med til sammen rundt 120 deltakere. Ansatte hadde også faste treningskvelder. Slik fikk idrettsanlegget flittig bruk.
En periode eksisterte BIK bare i navnet, men klubben ble gjenkonstituert den 5. desember 1977. Da ble det valgt sentralstyre med Gunnar Sedberg som formann, samt fotballstyre, håndballstyre, ridestyre og tennisstyre.
KONSEKVENSER AV INSTITUSJONSNEDLEGGELSEN
Ved institusjonsnedleggelsen var det viktig at tilbudene innen idretts- og fritidssektoren ikke skulle forsvinne, selv om institusjonen gjorde det. Det hadde da blitt eksperimentert en stund med å integrere klienter i eksisterende fritidsklubber og grupper i Egersund, samt å danne egne grupper for psykisk utviklingshemmede. De adskilte gruppene viste seg å fungere best.
Per 1991 var det blitt etablert grupper innen fotball i Eiger FK, håndball i EIK, svømming i Egersund Svømmeklubb, turn i Egersund Turnforening, samt misjonsforening i Bedehuset. I tillegg var det kommet inn medlemmer i Egersund pistolklubb, samt en bocciagruppe som trente med Eigersund Helsesportlag.
Fritidssektoren på Bakkebø forsvant ikke ved institusjonsnedleggelsen, men fikk ny form. På dagtid var sektoren mest engasjert i et nystartet kommunalt aktiviseringssenter på Lysgården. 2 ½ stilling gikk med til samarbeid med personalet der, for å gi brukerne av senteret tilbud i svømming, musikk, ridning og heldagsutflukter. Elde og svakt fungerende klienter fra Bakkebø fikk også tilbud på dagtid.
Fra 1. januar 1992 ble idretts- og fritidssektoren på Bakkebø underlagt Eigersund kulturkontor.
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (09.08.18)