Planen om eget svømmebasseng på Bakkebø kom i etterkant av at idrettsbanen ble anlagt. Bassenget ville både gi mulighet for svømmeopplæring, og kunne brukes til bading og sosialt samvær om sommeren. I første omgang dreide det seg om et utendørs basseng med plaskebasseng, som senere fikk overbygg.
1. Ønsket
2. Byggeprosessen
3. Bassenget i bruk
4. Svømmehall
5. Svømmehallen i bruk
ØNSKET
Da idrettsbanen stod ferdig på Bakkebø var Rolf Hofmo (STUI), Zakken Johansen, og en gruppe bidragsytere fra Rogaland Idrettskrets, invitert til å inspisere banen. I denne forsamlingen viste tanken om svømmebasseng seg for første gang.
Samtalen på banen den dagen skildres i Bakkebø-boken. Hofmo skal ha skrytt av banen og sagt at nå kunne ikke bestyrer Tveit ha flere ønsker. Tveit svarte: «Nå ønsker jeg meg et svømmebasseng»1. Der og da skal ikke Hofmo ha svart, men i gjesteboken skrev han: «Samtlige tilstedeværende inviterer seg selv til innvielsen av svømmebassenget»2.
I etterkant av baneinspeksjonen hadde Tveit et møte med Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI) i 1959, hvor han fremmet ønsket om svømmebasseng på Bakkebø. Vel hjemme igjen kunne han meddele at institusjonen ville få innvilget ønsket sitt. Snart kom to karer fra STUI for å undersøke de tekniske forholdene, slik at planleggingen kunne komme i gang. Anlegget skulle påbegynnes allerede våren 1960.
BYGGEPROSESSEN
Som et minne fra krigstiden lå det et stort og dypt vannreservoar sentralt på Bakkebø, flere meter dypt og alltid fylt med vann. Det var støpt av tyskerne, antagelig som en ekstra vannkilde i tilfelle brann. Som et sikkerhetstiltak hadde institusjonen støpt et dekke over reservoaret, for å forhindre drukningsulykker. Rundt var det en støpt kant, slik at det ble en plaskedam med vannfontene.
Nå skulle det bygges ordentlig svømmebasseng i stedet. Som første trinn ble det støpte dekket fjernet og grunnen til bassenget gravd ut. Det etterfølgende støpearbeidet måtte utføres sammenhengende, for å unngå sprekker og forskjeller i støpeflatene. Kiss Tveit beskriver prosessen i sine notater3:
«Sand i svære hauger var på plass, sementsekker i svære stabler. To sementblandere, trillebårer, spader, gangveier rundt tomten, ekstra lyskastere plassert på de riktige stedene. Forskalingene ferdige, bare til å bli fyllt med masse.»
Støpearbeidet ble utført av fagfolk, med hjelp fra arbeidsledere og andre som kunne unnværes fra sitt vanlige arbeide. En del voksne klienter fikk også bidra.
Slik beskriver Tveit det videre arbeidet4:
«Blandemaskiner durte – alle arbeidet utrettelig. De store guttene, som var medarbeidere i dette spesielle, var så ivrige at de faktisk måtte passes på [slik] at de ikke tok for hardt i. Men de var nesten ikke til å stoppe. Dette skulle bli deres, dette skulle gi bademuligheter og frisk sommerglede i fremtiden. Så her skulle sannelig arbeides for å få det best mulig utført, så langt det sto til dem i hvertfall.»
Hele dagen og mye av natten gikk med til støpearbeidet. Ved midnatt ble de av klientene som deltok sendt i seng. Resten av dugnadsgjengen fortsatte arbeidet. Først klokken 04.00 om morgenen stoppet blandemaskinene, trillebårene ble satt ned og spadene trykket ned i det som var igjen av sandhaugene. Da forskalingene ble revet ned stod bassengmurene ferdige, etter en 17 timer lang arbeidsøkt.
Et spesialfirma ble hyret inn til å finpusse bassenget, før det ble malt og endelig kunne tas i bruk. Det tok 20 timer å fylle bassenget. Da det var badeklart var vanntemperaturen på 20-22 grader og solen strålte.
Den første badedagen beskrives i Bakkebø Nytt5:
«Jubelen var ubeskrivelig. Det ble dukket og hoppet og vasset og plasket så vannspruten sto metervis, alle som var i bassenget frydet seg, og de som så på frydet seg, og toget som kjørte forbi like ved svømmeanlegget saknet farten. Lokomotivføreren satte fløyten i gang og i kupévinduene vinket og ropte små og store passasjerer som på den måten tok del i denne over all måte glade herlighet.»
Den første i bassenget skal ha vært «pleiefar» Arvid Eriksen, snart etterfulgt av bestyrer Tveit. Arbeidsleder Leidland var angivelig ute på sprell og puffet «tante Kari» i bassenget, fullt påkledd. Begeistringen skal ha vært stor da skoene fløt opp og skjørtene dannet en våt krans rundt henne.
BASSENGET I BRUK
Da det stod ferdig var bassenget på Bakkebø det første svømmebassenget i mils omkrets. Den 10. september ble det arrangert åpningsoppvisning, med deltakere fra svømmeklubber i Sandnes og Stavanger. Det ble holdt en rekke konkurranser, og de tilreisende gav svømmebelter i gave til Bakkebø. Livredningsklubben i Egersund overrakte i tillegg to livredningsbelter.
Bassenget ble ikke bare brukt av Bakkebøs egne. Det ble arrangert en rekke svømmekurs for elever i Egersund, og allerede første året lærte 40 egersundere å svømme. Flere skulle det bli som tok svømmeknappen på Bakkebø. I tillegg kom svømmeklubber fra Stavanger og Sandnes med sine idrettskonsulenter, som ledet til et flertall av oppvisninger og konkurranser.
For klientene på Bakkebø var svømmebassenget først og fremst viktig siden det kunne brukes til svømmeopplæring, men det ble også flittig brukt til bading om sommeren. Det var et kjærkomment tilbud for de mange klientene som ikke kunne få reise hjem i sommerferien.
SVØMMEHALL
Etter hvert kom tanken om svømmehall, slik at bassenget kunne brukes året rundt. Et slikt bygg kunne også romme gymsal og garderober til idrettssektoren.
Første gang var det Leiv Tveit som hadde overbevist Rolf Hofmo. Nå fikk Kiss Tveit i oppdrag å kontakte ham igjen. I møte med Homfo presenterte Kiss prosjektet, og han skal til slutt ha sagt til forretningsføreren at: «Ja, før opp 50.000 kroner til det da»6.
En ingeniør ved navn Granli, som tilhørte STUI, fikk sammen med Bakkebøs maskinmester, Olaf Øste, i oppdrag å planlegge og diskutere forslag til gymnastikksal og svømmehall.
Arkitekt Finn Krogh fra Stavanger ble engasjert, og framla med Hofmo og Granli en endelig byggeplan. Bygget viste seg å bli så dyrt at Bakkebø måtte ta opp lån for å realisere planene, og først i 1965 kunne det finansieres.
Det nye bygget reiste seg ikke over svømmebassenget før i 1969.
Idrettsbygget ble innviet i mars 1971.
Svømmehallen ble stor og lys, med store vinduer på langsidene. Størrelsen på hovedbassenget og plaskebassenget forble den samme, men nå kunne de brukes året rundt.
Gymnastikksalen var stor, med opptegnet håndballbane. I tillegg kom tilhørende garderobe og dusjrom, samt rom til fysioterapi.
SVØMMEHALLEN I BRUK
De oppvarmede bassengene innendørs muliggjorde bading som fritidsaktivitet for alle Bakkebøs klienter. Selv de med spesielle bevegelseshemninger kunne få tilbud om oppmykning og opptrening i det varme vannet. For eksempel fikk klientene fra Aust-Agder paviljongen, som utgjorde mange av de lavest fungerende på Bakkebø, 4-5 timer bassengtid i uken. De ansatte kunne bruke bassenget på kveldstid.
I løpet av 1971 lærte 20 klienter å svømme i den nye svømmehallen. Da var omtrent 16% av klientene på Bakkebø blitt svømmekyndige. 30 stykker hadde tatt svømmeknappen for 200 meter, og en del hadde tatt merker for rygg- og undervannssvømming, dykking og livredning.
Svømmehallen og tilhørende gymsal har vært aktivt brukt også etter at institusjonen ble nedlagt. Bassenget er stadig i bruk til helsefremmende tiltak, grunnet det varme vannet.
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (09.08.2018)