Bakkebø kirke ligger i Egersund sokn i Dalane prosti. Kirken ble innviet den 29. mai 1960, reist og eid av Bakkebø sentralinstitusjon. Den huset i flere år menigheten der, både til morgensamlinger og søndagsgudstjenester, og ble brukt til dåp, konfirmasjoner og bisettelser.
1. Opptakten
2. Økonomi
3. Byggeprosessen
4. Innvielsen
5. Kirkebygget
6. Kirken i bruk
7. Kirken i nyere tid
Les om kampen for å få konfirmere klienter her.
OPPTAKTEN
Før kirken kom måtte Festsalen huse både andakt og bisettelser, filmkvelder og fester. Det fantes dermed ikke noe utpreget religiøst rom, eller et klart skille mellom religiøst innhold og verdslig underholdning. Kiss Tveit understreker i sine personlige notater at: «Slik foregikk det ikke i de normales verden»1.
Det var behov for å skille mellom de to livssfærene – lek og fritid versus seremoni og ritualer – på Bakkebø. I tillegg hadde klientgruppen etter hvert blitt så stor at det var behov for et større forsamlingslokale enn Festsalen.
I et nummer av Aftenposten uttaler Leiv Tveit seg tilbakeskuende om hvorfor han selv mente at institusjonen trengte sin egen kirke2.
«Det kunne kanskje innvendes at en kirke var i flotteste laget. Det er ikke min mening. For igjen måtte vi spørre oss selv: Hvordan ville vi ha det? Ville vi nøye oss med en ompyntet spisesal eller en gymnastikksal til de ting i livet som er hellige for oss – dåp, konfirmasjon, bryllup? Ville vi like å ta avskjed med våre kjære i et rom som kanskje dagen før var brukt til dans? Neivel – men da skal heller ikke de åndssvake ha det slik. Derfor gikk vi inn for å skaffe våre barn en kirke.»
Tanken om å bygge kirke på Bakkebø oppstod allerede i 1950, men veien mot å få godkjennelser og økonomiske forhold på plass var lang. En kirkekomité ble i første omgang dannet. Leiv Tveit og Heddy Astrup tilhørte administrasjonen på Bakkebø og kunne dermed ikke involveres.
Komiteen ble følgende: Kiss Tveit, sogneprest Gudtorm Kallhovd, lærerinne Ragna Hem, kontorsjef Christian Fotland, samt biskopene Karl Marthinussen (Stavanger – til 1960), Johannes Smidt (Agder – til 1957) og Kaare Støylen (Agder – til 1973).
I første nummer av Bakkebø Nytt skriver Heddy Astrup om planene for et kapell på Bakkebø3:
«Alle våre barns foreldre, slekt og venner føler sikkert, som vi gjør, en stor glede over at det planlegges bygg av et lite kapell på Bakkebø, en kirkesal som vil gi plass til 400. Dagene hos oss begynner vi med andakt, barna synger og blir i enkle ord fortalt om dette store å bruke dagen, hver dag, til det som er godt, sant og rent. Disse andaktene har vi hittil holdt i festsalen, men denne er nå blitt for liten, alle barna våre får ikke plass. Hvem skal vi så stenge ute? Til foreldre som venter på plass for sine barn på Bakkebø, kan vi fortelle at reisningen av kapellet ikke forandrer eller forsinker planene for nye sengeplasser. To nye bygg som skal oppføres nå vil gi plass til 50 barn. For oss er det ikke bare å skaffe senger til barna, men også yte det beste som vi kan gi barn ute i samfunnet. Da faller det jo så helt naturlig at kapellet må reises.»
I Bakkebø Nytt fra 1956 hører man igjen om kirkeplanene4:
«I februar kunne avisene melde at det var gitt løyve til å bygge kapell på Bakkebø. Nyheten brakte spontan glede hos alle sammen, og flaggene strøk til topps på flaggstengene. Kirkeplanene hadde vi arbeidet med i et par år etter at kirketanken hadde ligget som et høyt ønske hos oss i utformingen av dette vårt eget samfunn her. Og nå hadde vårt lands øverste myndighet godkjent planene, og vi kunne begynne å slå til lyd for dem også utad. Mange møter og konferanser hadde vært holdt før vi kom så langt. Rogalands- og Agderbispene hadde begge gått inn for tanken, og gav den ikke bare sin støtte ved å godkjenne den og planene, men ved aktivt å støtte til virkeliggjørelsen både i rundskriv til menighetene i vårt område og til organisasjoner og foreninger som kunne tenkes å ville yte hjelp. Ved siden av alle de store og vakre gaver som allerede var kommet til kirken, kom nå først et telegram som fortalte om en gave på 2500 sekker sement, et annet om armeringsjern. På en dag kom det inn penger til 3 av de 32 kirkevinduene, og så venter vi de jevne tilsigene etter hvert som rundskrivene er kommet rundt i fylkene og til landsomfattende næringsorganisasjoner …»
Selv da de rette tillatelsene kom på plass, gjenstod det enda mye før alle de økonomiske faktorene var i orden.
ØKONOMI
Norges Røde Kors gav klarsignal for at institusjonen kunne få bygge sin egen kirke, men organisasjonen kunne ikke påta seg å bidra økonomisk eller arrangere innsamlingsarbeid.
Klarsignal ble også gitt fra Sosialdepartementet, men heller ikke de kunne bidra økonomisk, og utgiftene til kirken måtte holdes utenfor driftsbudsjettet. Dermed måtte institusjonen arrangere innsamlinger og basarer rundt om i fylkene for å finansiere kirkebygget, særlig med henvendelser til kirker og menigheter.
Innsamlingsgløden beskrives på følgende vis i boken om Bakkebø5:
«Interessen fra alle som hadde fått høre om planene var overveldende. Det var ofring i alle kirker i Agder og Rogaland. Søndagsskolen satset for fullt, husmorlag, sanitetsforeninger, bondekvinnelag, idrettslag og mange andre laget tilstelninger av forskjellig art og samlet inn penger … Fru Astrup fikk skipene i handelsflåten til å samle inn penger og lage tilstelninger om bord. For pengene skulle de kjøpe inn ting i fremmede havner. Og de skulle igjen loddes ut på kirkebasarer. Alle forventinger ble innfridd. Det ble endog skapt konkurranse mellom de forskjellige byene om hvem som kunne gi mest. Også funksjonærene på Bakkebø laget sin egen basar og fikk inn 10.000 kroner. Og barna på Bakkebø sto ingenlunde tilbake, men laget tusenvis av syttendemaisløyfer med røde hjerter på, og fikk inn mange penger til kirken. Store gaver kom også fra privatpersoner og bedrifter.»
I anledning kirkens 40-års jubileum, presenterte Vilhelm Feyling en oversikt over de mange tilskuddene til kirken, med tall hentet fra Bakkebøs eget regnskap6. Disse tallene blir her hentet frem igjen:
En stor del av finansieringen kom fra innsamlinger og gaver fra ulike hold. Kirken ble derfor gjerne omtalt som gavekirken. Et eget takkediplom ble delt ut til bidragsyterne, med Arnstein Arnebergs tegning av kirken som motiv. Diplomet bar også noen linjer fra André Bjerkes dikt Atlantis.
I tillegg til pengegavene – 610.214,73 kroner sammenlagt – ble det donert trematerialer, sement, armeringsstål og maling til en antatt verdi på rundt 50.000 kroner. 2500 sekker sement ble gitt i gave fra Dalen Portland Cementfabrik. Wenche Foss og ektemannen Thomas Stang gav trematerialer til kirketaket. Siporex gav det som trengtes av papp og maling. Christiania Spigerverk gav omtrent 14 tonn rundjern.
Ansatte på Bakkebø organiserte i 1956 en basar til inntekt for kirken, fra 12. til 17 april. Basaren brakte inn 8000 kroner til kirken.
Heddy Astrup kom med ideen om å lage og selge 17. mai-sløyfer på Bakkebø, der inntektene skulle gå til kirkefondet. De ble solgt for 1,50 kroner stykket. Sløyfene hadde flaggbånd, festet med en klar stein til et stanset filthjerte.
En annen inntektspost var salg av reproduksjoner av altertavlen, der institusjonen lagde annonser rettet mot abonnenter av Bakkebø Nytt.
I 1959 bestilte institusjonen spesielle tallerkener med motiv av Bakkebø kirke, tegnet av Ørnulf Bast. Disse ble produsert av Egersunds Fayancefabrik, og solgt til inntekt for kirken.
Det skal heller ikke glemmes at det kom mange gaver i form av innredning, utstyr og kunst, som vanskelig kan estimeres i kroner.
For at kirken til slutt kunne ferdigstilles manglet en siste sum på 100.000 kroner. Løsningen ble et lån i Andresens bank i Oslo. De krevde ikke renter av lånet, bare at institusjonen skulle prøve å få tilbakebetalt summen i løpet av de neste to årene.
Da kirken stod ferdig og regnskapet ble avsluttet i 1961, var det med en samlet utbetaling på 610.202,27 kroner. I tillegg kom de nevnte byggematerialene med en verdi på 50.000 kroner.
Basarene
Basarer ble en viktig inntektskilde for å få inn tilstrekkelig med midler til å reise Bakkebø kirke. For å få nok lopper til utlodning, kontaktet Heddy Astrup så mange hun kunne på skipene i Fearnley & Eger rederi. De fikk i oppgave å samle inn gjenstander som kunne auksjoneres bort til inntekt for kirkesaken.
Resultatet ble en rekke eksotiske gjenstander – som kamfertrekister fra Kina, serviser fra flere land, ibenholtarbeider, hus- og kjøkkenutstyr, dukker og duker – til sammen rundt 500 gjenstander, samlet til 142 gevinster.
Bakkebøforeninger og andre rundt i landet ble satt på saken for å finne passende lokaler til de planlagte basarene, som skulle arrangeres fra Haugesund til Arendal.
Første prøveoppstilling var på Bakkebø og bragte inn 10.800 kroner. Videre ambulerte basaren til Stavanger, Haugesund, Kristiansand og Arendal. Hvert sted varte basaren en hel uke, med lange dager fra 10 om morgenen til 22 om kvelden.
Ulike typer underholdning fulgte arrangementet – sangkor, musikk, taler og opplesning. Fra Norges Rederiforbund og Det Bergenske Dampskibsselskab fikk Bakkebø låne filmene «Christian Radich i havseilas», «Til sjøs» nummer I og II, samt «Venus på cruise». Disse ble vist som underholdning, i tillegg til institusjonens selvproduserte film «En dag på Bakkebø».
De som reiste rundt og organiserte basarene var Kiss Tveit, Jens Tønnessen og Bernt Leidland. De bragte med seg en modell av Bakkebø kirke, laget av arkitekt Arnebergs kontor, som Kiss brukte når hun fortalte om institusjonens kirkeønske.
Ofte ble basarene åpnet av prest eller sogneprest, som talte og anbefalte å støtte saken. I Kiss Tveits personlige notater skriver hun at basarene flere steder ble åpnet med en lignelse, som var følgende7:
«Den gang Vår Herre vandret her på jorden kom han til en liten by for å tale. I byen bodde en liten familie med et åndssvakt barn. Faren bebreidet moren for at hun viste seg ute med barnet, og nektet henne å være tilstede ved det møtet Jesus hadde sagt han ville tale ved. Faren skammet seg over det barnet som var annerledes. Men moren ville så gjerne høre Mesteren tale og gikk likevel for å høre ham. Hun kunne ikke komme hjemmefra uten å ta den lille med seg. Hun stilte seg i skyggen under et tre for å prøve og hindre at den lille skulle forstyrre det alle var så opptatt av. Den lille var så urolig og ville hele tiden komme seg nærmere ham som talte, og vanskelig var det å holde barnet noenlunde i ro. Da så Mesteren henne og barnet. Barnet krøp mot ham. Mesteren bøyde seg, la hendene sine på den lilles hode og sa mildt: «Velsignet være du, hvis forstand er bevart i himmelen».»
Hvor denne lignelsen stammer fra er vanskelig å spore, men Kiss mente den gjorde stort inntrykk på tilhørerne.
BYGGEPROSESSEN
I 1956 fikk institusjonen tillatelse til å oppføre kirke på Bakkebø. Byggeløyve ble utstedt den 23. februar. Arkitekt Arnstein Arneberg, da hele 72 år gammel, fikk forespørsel om å ta på seg prosjektet. Han var en anerkjent arkitekt, som blant annet var tilknyttet arbeid med Sikkerhetsrådets sal i FN-bygget, Oslo Rådhus og hovedboligen på Skaugum.
Arneberg skal først ha vært usikker på om han hadde tid og kapasitet til å bidra, men ble angivelig overtalt av Kiss Tveit og Heddy Astrup. De understrekte behovet institusjonen hadde for egen kirke, og påpekte at det ville bli den eneste ikke-katolske kirken i Norge som ville være i daglig bruk. Arneberg gav sitt ja og skal ha lovet at: «Jeg skal tegne kirken, og den skal bli lys og vakker»8.
Anbudsinnbydelse ble sendt ut, og det var det lokale firmaet Gustav Aarstad og Sønner (i dag Aarstad Eiendom) som fikk i oppgave å bygge kirken. De tok seg av betong og trearbeid. Stålkonstruksjon ble utført av et Stavangerfirma ved navn Paulsen. Det lokale firmaet Kvassheims Elektriske Forretning fikk ansvar for elektriske installasjoner. Brødrene Pettersen & Sønner foretok tekking av tårn og ordnet takrenner i kobber. Alt utendørs arbeid og planering ble utført av klienter på Bakkebø.
Arkitekt Arneberg, som fikk med seg arkitekten Frithjof Stoud Platou som assistent, tegnet opp bygget, diverse innredning og utsmykning.
Da Arneberg hadde valgt ut hvor kirken skulle bygges, sentralt i institusjonsområdet, ble det laget et grunnriss av hvite bånd, og soknepresten signet grunnen. Det ble slått 3 x 3 slag på en liten messingklokke, og så kunne gravingen begynne.
De første spadestikkene
Den 8. oktober 1957, på bestyrer Tveits 54-års dag, ble de aller første spadestikkene tatt. Det var det Bakkebø-klienter som fikk æren av. I forkant av spadestikkene bar tre av klientene en kirkeklokke ned til tomten, der Leiv Tveit slo de første tre slagene.
Sogneprest Gudtorm Kallhovd talte til forsamlingen. Sammen sang de «Alltid freidig» og «Deilig er jorden». Etter spadestikkene sang forsamlingen også «Ingen er så trygg i fare», som ble kalt Bakkebø-sangen.
Kirkegrunnen ble gravd ut med hjelp fra utegruppene og tre innleide menn. Støping av grunnmuren begynte vinteren 1958.
Grunnsteinsnedleggelse
Den 9. november 1958 fant en annen begivenhet sted – grunnsteinsnedleggelsen. Den var blitt glemt bort, til tross for at grunnmur, gulv og forskalinger stod ferdige. Det var dermed på tide å nedlegge Bakkebø kirkes grunnstein.
Høytideligheten begynte med gudstjeneste i Egersund kirke, før en samling i Festsalen klokken 14.00. Der talte biskop Karl Marthinussen, etterfulgt av tre vers av «Kirken den er et gammelt hus». Arbeiderkorpset spilte for en fullsatt sal av Bakkebøs egne, inviterte gjester, samt prest og prost fra Dalane prosti.
Etter sang og musikk gikk deltakerne i langt tog ned til kirkebygget. Først kom alle klientene, deretter ansatte og gjester. Så kom musikkorpset, sogneprest Sandsdalen fra Sokndal og Gudtorm Kallhovd fra Egersund, og residerende kapellan Rødland fra Egersund. Neste i rekken var de to første «Bakkebø-barna» – Torbjørn Birkeland og Astrid Busæt – bærende på bibel, salmebok og kristenlære. Leiv Tveit bar kobberskrinet alt skulle samles i. Aller sist i rekken kom biskopen. På vei til kirketomten spilte korpset «Ingen er så trygg i fare».
«Grunnsteinen» var et kobberskrin som ble satt inn i en åpning i veggen, i foten av kirketårnet. Skrinet var laget og gitt i gave av Brødrene Pettersen & Sønner. I skrinet ble det lagt bibel, salmebok, kristenlære/katekisme, plantegning over kirkebygget, områdekart over Bakkebø, gangbar mynt, samt Bakkebø kirkes historie (skrevet av Leiv Tveit), før det ble loddet igjen av blikkenslagerne Pettersen – far og sønn.
Grunnsteinen ble lagt på plass av biskopen og Torbjørn, Bakkebøs første klient. Biskopen slo tre hammerslag på skrinet og forkynte at grunnsteinen var nedlagt i den treenige guds navn. En sementplate ble satt opp og murt fast, og avslutningsvis ble det sunget «Vår Gud han er så fast en borg».
Utsmykking
I 1959 var kirkeprosjektet kommet langt på vei. Arkitekt Arneberg, sammen med assisterende arkitekt Platou, og maler Anders Ragnvald Andersen, besøkte kirken for å planlegge utsmykkingen.
Det var kommet inn – og skulle enda komme – mange gaver til kirken. Kirkebenkene var en gave fra skipsreder Sigval Bergesen og Rosenberg Verft. Heddy Astrup med familie gav vesentlige deler av kirkens utsmykning, som den malte altertavlen av Harald Kihle, kirkeskipet, antikke lysestaker og krusifiks, med mer. En liten forening gav 11 kirkeengler, fra en kirke i Sør-Europa. Hedvig Stang gav et Wurlitzer elektronisk kirkeorgel. To foreldrepar gav store pengesummer til kirkeklokker
I forkant av planleggingsøkten ble alt av interiør og kirkekunst som så langt var anskaffet båret ned i kirkerommet. Det ble satt opp et provisorisk alter, med ferdigsydd antependium, alterduk og altersølv, samt en tegning av altertavlen. Bakkebø-klientene hadde vevd tepper som lå klar fra inngangsdøren og mot alteret, samt til alterringen. Interiør og kunst ble så plassert rundt av Arneberg.
INNVIELSEN
Til slutt stod Bakkebø kirke ferdig til innvielse. Den ville gi et verdig rom for det seremonielle på Bakkebø – både dåp, konfirmasjoner og bisettelser.
Den 27. mai 1960 øste regnet over institusjonsområdet. Til tross for det dårlige været samlet store og små, ansatte og klienter, inn blomster og greiner til å dekorere kirken med. Fra gartneriet kom det også en mengde blomster, som ble tatt inn i kirken og pyntet opp langs benkeradene. I blomsterglassene ble det satt buketter med lupiner, praktstjerner og hundekjeks.
Den 28. mai kimte kirkeklokkene fra kl. 18.00 til 19.00, slik de ifølge kirketradisjonen skulle gjøre kvelden før innvielse. Det ble også holdt styremøte, der kirkebygget høytidelig ble overlevert av kirkekomiteen, sammen med kirkens nøkler, til bestyrer Leiv Tveit.
Bakkebø kirke ble innviet og vigslet av agderbiskop Kaare Støylen påfølgende dag, den 29. mai 1960. Støylen trådde inn for rogalandsbiskopen Karl Marthinussen, som var blitt syk. De som var samlet den dagen var klienter, ansatte, foreldre og venner fra hele landet. NSB la inn Bakkebø som ekstra togstopp, for dagtoget fra Oslo.
Hele 250 gjester var invitert til innvielsen, og sammen med Bakkebøs egne ble kirken fylt. Blant gjestene var representanter fra Bakkebøforeningene, 10 barn fra Kristiansand og omegn, 10 barn fra Stavanger og omegn, og 10 søndagsskolebarn fra Eigersund. Barna var trukket ved loddtrekning blant alle de som hadde holdt små basarer for å samle inn penger til kirken. I tillegg var mange foreldre invitert, og mange av enkeltpersonene som hadde gitt gaver til kirken.
På innvielsesdagen ringte kirkeklokkene en hel time, mens menigheten samlet seg i kirken. Klokken 11.00 startet prosesjonen til kirken fra administrasjonsbygget.
Heddy Astrup gikk først, bærende på en stor billedbibel. Etter henne kom Ola Kristian Halset, en av Bakkebøs klienter, med dåpsfatet. Som tredjemann gikk Mariann Nielsen, som hadde knyttet både alterringsteppet og den lange kirkeløperen, med dåpsmuggen. Leiv Tveit bar alterbrødesken, etterfulgt av syv prester og prosten, med de resterende hellige kar og kirkens bøker. Til sist kom biskop Støylen.
Selve seremonien var, utenom innvielsestalen, supplert med sang av mannskor og menighet, skriftlesning og orgelspill. Kirkens sentrale gaver til alter og døpefont ble også overrakt.
Deler av biskopens innvielsestale gjengis i Kiss Tveits personlige notater9:
«En gavekirke som er båret frem av velvilje – vi har sett det i barnebasarer, i innsamlinger, i så mange ting. Den rørende iver, kjærlighet og hjertelag som ligger bak denne fantastiske gaven – Bakkebøkirken, gavekirken – et åndens tempel, skal vigsles til å være et åndens tempel for Guds barn, hvor de så skal samles om Guds ord, i Jesu navn. Så være da huset signet og innviet til det, i Jesu navn.»
Under kirkekaffen overrakte forskjellige Bakkebøforeninger sine gaver til kirken. Formannen i Bakkebøforeningen i Haugesund gav en sjekk på 2000 kroner. Fru Haaland fra Tanteklubben i Stavanger kom med tilsvarende beløp. Representanter fra foreningen ved Fearnley & Eger tildelte 4000 kroner til kirken. Bærumsdamene hadde allerede gitt 10.000 kroner til kirken, men kom denne gangen med 250 blanke sølvkroner, enten til en spesiell kirkebøsse eller blomsterglass til alteret.
Arkitekt Arneberg døde den 9. juni 1961, etter en tids sykdom, og rakk ikke å se den ferdigstilte kirken han så nøye hadde planlagt.
KIRKEBYGGET
Bakkebø kirke er bygget i mur. Den har rektangelplan og rommer 500 mennesker. Kirkerommet er innredet i amfiform, med fire avrundede benkegrupper. Tanken bak amfiformen var at alle skulle kunne se hva som foregikk ved alteret. I kirkens underetasje er et lite kapell til bisettelser.
Inngangspartiet
Kobberskrinet som var kirkens «grunnstein» ble satt inn i en åpning i veggen, i foten av tårnet. Dermed ble den del av kirkens inngangsparti, våpenhuset.
På den motstående veggen ble det festet et antikt majolika-arbeide med bibelsk motiv, kanskje av nederlandsk opprinnelse. Dette ble etter hvert flyttet inn i kirkerommet og erstattet med et portrettmaleri av Kiss Tveit. Portrettet var malt av Ingjerd Pettersen-Hagh i 1972. Det ble avduket i Heimen den 12. november samme år, med både Kiss og Leiv Tveit tilstede.
Billedskjærer Asbjørn Busterud står bak utskjæringen på inngangsdøren, som fortsatt henger der i dag. Den viser motiv av Jesus som leier to barn.
Busterud skar også ut en eikeplakett, tegnet av professor Per Palle Storm, som ble festet på veggen i våpenhuset, der grunnsteinen ble satt inn. Den skulle forestille lignelsen Kiss Tveit beretter om fra basarene, og bar teksten «Salig er du hvis forstand er forvart i himmelen». Døren inn til kirkerommet var enkel, med antikkglass.
Ute ved inngangsdøren ble det hengt opp et relieffbilde av arkitekt Arnstein Arneberg på kirkeveggen, utført av billedhuggeren Emma Mathiassen. Dette henger fortsatt på kirkens yttervegg i dag. Der står også bysten av bestyrer Leiv Tveit, plassert på sokkel ved veien ned til kirken. Bysten er også laget av Mathiassen og ble bekostet av ansatte på Bakkebø og en del klienters foreldre.
Vinduene
Kirkerommet fikk 28 vinduer i antikkglass, med symbolske vignetter i blyinnfatning – brennende hjerte, øye i trekant, kors, hane, IHS (latinsk kristusmonogram), kornbånd, kalk og oblat, ankerkors med to fisker, og PX (gresk kristusmonogram). Vinduene rakk nesten ned til gulvet og gav dermed mye lys. De ble finansiert av en runde foredrag i ulike foreninger, som betalte for et vindu hver.
Alteret
Altertavlen ble gitt som gave fra Heddy Astrup med familie, og var laget spesielt til Bakkebø kirke. Alterbildet ble malt av kunstneren Harald Kihle. Det viser en ung Kristus sammen med barn, i et landskap med beitende lam og hester. I sine notater nevner Kiss Tveit at landskapet minner om Bakkebø.
På sidene av alterbildet kom figurer av de fire evangelistene (Matteus, Markus, Lukas, Johannes) i hver sin nisje. Evangelistene ble tegnet av Arneberg, skåret av Sven Valevatn og gitt farge av Anders Ragnvald Andersen. Fargene er de samme som i det røde antependiet. Tavlens bakgrunn er rød, blant annet dekorert med trebladede liljer, som er symboler for treenigheten.
Over alteret var en nisje i taket, hvor det hang en antikk lysekrone. Nisjen ble dekorert med en malt evighetskrans, og sideveggene med bibelske motiver (Jesu dåp, Jakobs drøm, Moses med lovens tavler, Elias i ildvognen).
Alterringen ble laget av smijern. Altersølvet var en gave til minne om en slektning til en av klientene på Bakkebø.
Veggen bak selve alteret ble malt etter anvisning av Arneberg, utført av Anders Ragnvald Andersen med assistent, og Ivar Thorkildsen.
Bibel og tekstbok til alteret var en gave fra O. Olsen & Co i Stavanger, i tillegg til 20 salmebøker.
Døpefonten
Da kirkebygget var under konstruksjon hadde Egersunds Fayancefabrik to døpefonter på lager. En av disse skulle gis i gave til institusjonen. De ble dermed fotografert og bildene sendt til arkitekt Arneberg, slik at han kunne velge den som ville passe best til kirkens innredning.
Døpefonten var av keramikk, tegnet og utformet av Theodor Friestad ved Egersunds Fayancefabrik. Blåfargen som ble repetert i deler av ornamentikken, fant man igjen på dåpsfat og dåpsmugge.
Talerstolen
Talerstolen var enkel, med samme smijernsutforming som alterringen. Den kunne skyves til sides etter behov.
Kirkens tekstiler
Fargene fra altertavlen gikk igjen i det røde antependiet, tøystykket brukt til å dekke og utsmykke alteret. Alterduken ble dekorert med bred bord i venetiansk broderi.
De vevde tekstilene i kirken ble lagd på Bakkebøs vevstuer, etter mønster fra arkitekt Arneberg. Det gjaldt teppet til alterringen, et 12 meter langt teppe som gikk fra inngangsdøren til alterringen, knefallet rundt alteret, og trekk til 8 stoler. De vevde arbeidene tilskrives i hovedsak til Mariann Nielsen, som var klient på Bakkebø. Andre i håndarbeidsklassene bidrog også i arbeidet, alle med hjelp og veiledning fra arbeidsleder.
Det lange teppet fra inngangen var flossvev, blått med grå kors. Teppet i alterringen var også flossvev. Motivet på det symboliserte livstreet, grått med tre i blått. Stoltrekkene var blå. Tekstilet til knefallet var grønt.
Alterets antependium var rødt, med stort brodert motiv. Motivet var tegnet av Arneberg og utført på Industriskolen.
Galleriet
Et applikasjonsteppe laget av Veronika Malata ble festet på galleriveggen, kjøpt på utstilling i Oslo. Det ble imidlertid flyttet ned på en vegg da pipeorgelet kom, og orgelpiper måtte overta deler av plassen foran på galleriet.
Galleriet ble omkranset av englefigurer, tidligere tilhørt en kirke i Sør-Europa.
Takdekor – Innvendig
Taket ble malt med himmeldekor. Arkitekt Arneberg skal ha sagt10 :
«Så vil jeg ha taket malt eller dekorert med skyer, slik jeg så dem på himmelen den dagen jeg kjørte fra Sola flyplass over Jæren, for å ta ut grunnen Bakkebø-kirken skulle bygges på.»
Han skal selv ha klatret opp i stillasene og malt de første skyene, som eksempel for malerne som fullførte arbeidet. Både dekoren i kirketaket og på veggen bak alteret ble utført etter Arnebergs anvisninger, av Ivar Thorkildsen og Anders Ragnvald Andersen med assistent.
Votivskipet (kirkeskipet) er angivelig fra 1500-1600-tallet. Det var en av gjenstandene gitt i gave fra Heddy Astrup med familie, kjøpt i en antikvitetsforretning. Før skipet ble montert i kirketaket ble det nøye børstet og støvsuget, før Andersen forgylte de små statuene. Lærseilene ble både støvsugd og gått over med pensel, slik at fargene skulle bli friske og klare.
Nisjene i taket, der skipet skulle henge, ble utsmykket med ulike motiver – vintre med frukt, en kirke, den gode hyrde med lam, båt med seil, Jerikos murer, det nye Jerusalem, blomstereng, duer i trær, engler med trompet, og i bunnen de fire evangelistenes symboler.
Takhvelvingen samlet seg i et monumentalbilde av Kristus i mandorla, omringet av fire knelende engler.
Fire lysekroner ble hunget fra taket, tegnet av Christiania Glassmagasins ekspert på kirkebelysning.
Sakristiet – Messehagler
I sakristiet var gardinene vevd av Anne Marie, som var klient ved Bakkebø. Gulvteppet ble knyttet av Mariann Nielsen, som også stod bak andre tekstiler i kirkerommet.
I sakristiet hang 4 messehagler:
- Hvit silkedamask med flerfarget mønsterdekor, fôret med gul silke
- Rød med broderier i gull, fôret med grå tekstil
- Grønn brodert med røde symboler, fôret med rød tekstil
- Fiolett med et stort kors i nyanser av fiolett i hele messehagelens lengde
De tre førstnevnte ble laget på Industriskolen i Oslo. Det siste ble brodert av Berit, en klient på Bakkebø.
Kirkeorgelet
Fra 1960 til 1974 hadde kirken bare hatt to små orgler. Det første var et elektronisk Wurlitzer-orgel, gitt i gave fra Hedvig Stang. I anledning Heddy Astrups 60-års dag fikk kirken så nytt orgel i gave i 1964. Dette var et elektronisk Baldwin-orgel.
I 1974 ble det installert et større pipeorgel. Det ble levert fra Tyskland, hadde 15 stemmer og var av merket Jämlich. Det var foreningen Bærumsdamene som stod for størsteparten av utgiftene til dette. Ferdig montert kom det på 211.226,30 kroner.
Andre gjenstander i kirkerommet
Kirkestolene og alterringen skulle lages på Jacobsens møbelfabrikk i Egersund, men det brøt ut brann i fabrikken som ødela de nesten ferdigstilte varene. Dette gjorde at kirken ikke kunne tas i bruk som planlagt til julen 1959.
Kirkebenkene var en gave fra skipsreder Sigval Bergesen og Rosenberg Verft. De ble montert med elektriske ESWA-varmeplater.
Fra inngangsdøren frem mot alteret ble benkeradene forsynt med blomsterglass til buketter. De som var nærmest sideveggene fikk trearmede messinglysestaker.
Antikke lysestaker og blomsterbeger i sølv ble gitt i gave fra en liten gruppe ansatte på Bakkebø. To store gulvlysestaker i messing stod på gulvet foran alteret. Lampetter på veggene var fra Christiania Glassmagasin.
11 små, antikke engler fra Sør-Europa ble gitt i gave fra en liten forening. Noen av disse omkranset fremsiden av galleriet og bakveggen ved orgelet. En av dem ble plassert på veggen ved siden av døpefonten.
Takdekor – Utvendig
Kirketårnet ble kobberbeslått og kirkespiret toppet med forgylt hane og kors.
Kirkeklokkene
Det rådet en stund usikkerhet om hvordan kirkeklokkene skulle finansieres. Helst ønsket bestyrer Tveit et klokkespill av det som ble kalt Bakkebø-sangen, men et slikt ville blitt svært kostbart.
Da byggeprosjektet var kommet til kirketårnet, reiste Kiss og Leiv Tveit til Tyskland. Der skal de ha hørt kirkeklokkene ringe i Göttingen, og likt klangen så godt at de bestemte seg for at det måtte bli den samme i Bakkebø kirke. Klangen var G-B.
Den økonomiske utfordringen løste seg gjennom sponsing fra to foreldrepar. Kiss Tveit og Heddy Astrup reiste dermed til Olsen Nauen Klokkestøperi, som stadig produserer klokker i dag, for å bestille klokkene.
Den største klokken fikk diameter på over en meter, den andre ble noe mindre. De ble dekorert med border og tekst. Den ene klokken fikk innskriften «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare», en frase fra Bakkebø-sangen. Den andre klokken bar teksten «I min fars hus er det mange rom», et bibelsitat fra Johannesevangeliet (14.2).
Kapellet
I trappen ned til kapellet ble det hunget et stort maleri av Anders Ragnvald Andersen. Det ble malt i 1963 og viste Frans av Assisi. Samme år fikk institusjonen 5000 kroner i gave til utsmykning av selve kapellet. Der fortsatte Andersen sitt malearbeide.
Over døren til kapellet ble det plassert en liten svart engel, smilende og med åpne armer. Inne i selve kapellet kom katafalk kledd i grønt teppe med smale, svarte striper. Over den ble det malt gylne stjerner på blå himmel. Ved siden av katafalken ble det plassert to store lysestaker. En periode stod også en gammel statue av Madonna med Jesubarnet i kapellet, en gave fra en kirke i Sør-Europa, som senere ble fjernet.
Veggene ble malt som marmorimitasjon. På veggen bak katafalken ble det malt et stort kors, omslynget med roseranker. Lysholdere til stearinlys ble hunget opp og det ble festet et «skjold» av malt jernblikk på veggen, utført av Brødrene Pettersen. Rommet hadde plass til orgel og til stoler rundt katafalken.
KIRKEN I BRUK
Kirken ble et flittig brukt bygg mens den var i institusjonens eie. Med den fikk institusjonen et samlingssted som kunne romme de mange klientene og ansatte.
Morgenandakt
En ordning med morgensamlinger kom tidlig i gang på Bakkebø. Klienter og ansatte ble samlet til morgenandakt alle virkedager, i årene fra 1948 til 1984.
Før kirken ble bygget ble morgensamlingene holdt i Festsalen. De hadde både en religiøs og en praktisk, sosial funksjon. Alle startet dagen sammen, og kunne motta relevante beskjeder. I starten var det Kiss og Leiv Tveit som tilrettela samlingene, senere etterfulgt av Arvid Eriksen fra 1970.
Ekteparet Tveit forklarer tanken bak samlingene i Bakkebø Nytt11:
«Denne samlingen om morgenen begynte vi i grunnen med fordi vi syntes det var en god, normal og norsk måte å gå til de oppgaver den nye dagen ga oss.»
Alle hverdager ringte kirkeklokkene inn til samling – fra 08.25 til 08.30, og igjen fra 08.40 til 08.45. Selve samlingen startet 08.30/08.45 og varte i 5-15 minutter.
I samlingene ble det først holdt en kort andakt av bestyrer eller ansatte, etterfulgt av sang. Den første sangen klientene pleide lære var «Ingen er så trygg i fare», men de mestret flere. Etter den andre sangen var sunget ba forsamlingen «Fader Vår». Når morgenandakten var ferdig tok arbeidslederne med sine grupper til dagens arbeid.
Klienter eller ansatte som hadde fødselsdag fikk sitte fremme i kirken under morgenandakten. De senere årene deltok forskjellige trossamfunn i Egersund, en morgen hver i uken.
Etter at det ble slutt på morgenandaktene ble det forsøkt med møter på kveldstid som erstatning, når klientene hadde fri. Dette viste seg vanskelig å få til i praksis.
Gudstjenester
I starten ble det holdt kirkegudstjeneste i kirken annenhver helg, og senere hver tredje helg. Gudstjenestene ble lagt til søndags ettermiddag og holdt av prestene i Egersund.
Det var først og fremst de mange klientene på Bakkebø som deltok, sammen med ansatte, men det kom også naboer fra Slettebø, Mjølhus og Lagård.
Konfirmasjon
Fra kirken stod ferdig var det naturlig at konfirmasjon for klienter ville bli avholdt der. Disse ble arrangert nesten årlig.
Les mer om konfirmasjon på Bakkebø her.
Dåp
Det første barnet som ble døpt i kirken var Severin Nilsen, den 11. september i innvielsesåret 1960. I årene fremover ble en rekke andre barn døpt i kirken, blant annet bestyrerparet Tveits barnebarn.
De klientene som ikke var blitt døpt tidligere ble det når de skulle konfirmeres.
Begravelser
Kirken gav et verdig rom for begravelser og minnestunder der familie, klienter og ansatte kunne ta farvel til den de hadde mistet. Ved bisettelser ble «Bakkebø-sangen» sunget som avskjed.
Konserter
Den første konserten i Bakkebø kirke ble arrangert den 1. søndag i advent i 1960, med operasanger Gunnar Sandvold som artist. Adventskonsertene ble en årlig tradisjon på denne datoen, med kjente sangere og musikere. Disse konsertene ble starten for en rekke kulturelle tilstelninger i kirken.
I nyere tid blir kirken fortsatt brukt til kulturelle formål.
Lucia-feiring
Rundt jul pleide tanteklubben fra Stavanger å besøke Bakkebø sammen med byens Lucia, som hadde opptrinn i kirken. Etter kirkebesøket ble det arrangert fest for klientene i Festsalen, på tanteklubbens regning.
Besøket i 1961 er beskrevet i første Bakkebø Nytt det påfølgende året12:
«Luciagjestene fra Stavanger kom til Bakkebø også i år. Den utrettelige og oppfinnsomme Tanteklubben i Stavanger stod bakom hele arrangementet. De hadde ordnet med busser og alt som trengtes og kom selv ned, så mange som kunne av dem. «Luciaene» var ledet og innøvet av fru Kristoffersen slik som tidligere år. Alstor Hotells direktør, Storhaug, alle Bakkebøbarnas hotellonkel, og hans frue var med. Og denne gang hadde direktør Storhaug tatt med hotellets pianist og fiolinist … De overtok all musikk allerede i kirken hvor Luciatoget kom inn med tente lys … Fra kirkehøytideligheten ble resten av kvelden en stor festkveld i Festsalen.»
Søndagsskole / Formiddagsmøter
Det ble startet søndagsskole på Bakkebø allerede i 1949. Som med morgensamlingene, ble disse møtene først arrangert i Festsalen.
Møtene ble senere på 70-tallet omdøpt til formiddagsmøter. Møtene ble avholdt de søndagene det ikke var gudstjeneste.
KIRKEN I NYERE TID
Da institusjonen ble oppløst i 1991 ble kirken overdratt til Eigersund kommune, og deretter overtatt av Egersund menighet fra 1. januar 1992, etter vedtak i formannskapet.
Ved overtagelsen forsvant den daglige bruken av kirken. Nå var den en bydelskirke med gudstjeneste annenhver søndag. I forbindelse med høytider har kirken i flere år blitt brukt til skolegudstjenester.
I 2008 ble kirken en kulturkirke. I dag ser kirken langt mindre aktivitet enn da den tilhørte institusjonen. Det tilbys månedlig gudstjeneste, i tillegg til at kirken brukes til konfirmasjonsundervisning, til utleie, og til kulturarrangementer.
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (10.08.18)
- Kiss Tveits personlige notater ↩︎
- Aftenposten. (21.10.1967). Satset sin trygghet – fikk gjøre en lysgjerning, s. 9 ↩︎
- Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1954: 2 ↩︎
- Bakkebø Nytt nr. 2-3 fra 1956: 6 ↩︎
- Agnes V. Ugland. (1988). Bakkebø 1948-1988, s. 51 ↩︎
- Vilhelm Feyling og Irene Eriksen. (2000). Bakkebø kirkes historie ↩︎
- Kiss Tveits personlige notater ↩︎
- Kiss Tveits personlige notater ↩︎
- Kiss Tveits personlige notater ↩︎
- Kiss Tveits personlige notater ↩︎
- Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1968 ↩︎
- Bakkebø Nytt nr. 1 fra 1962: 9 ↩︎