Festsalen var et av de første byggene som ble ferdigstilt på Bakkebø. Selve salen var gjennom mange år kjernen for sosiale samlinger og arrangementer.


1. Bygget
2. Dekor
3. Festsalen i nyere tid


BYGGET

Festsalen var en ombygget tyskerbrakke som rommet kontorer og – som navnet  tilsier – en festsal. Det var i dette bygget at Kiss og Leiv Tveit regnet seg nøye gjennom de første regnskapene og skrev de første rapportene for Bakkebø. Det var rom for lege og tannlege i kjelleren. Da disse  flyttet over til administrasjonsbygget ble det montert frisørsalong i lokalene.

Bygget og salen ble innviet julen 1947, med konsert ved Waldemar Johnsen og pianist Amund Raknerud. Dette var en juletrefest for byggearbeiderne på Bakkebø og funksjonærene som så langt var blitt ansatt.

Foto: Dalane Folkemuseum.

Til festsalen ble det gitt et stort konsertflygel i gave. Når Kiss Tveit ser tilbake på dette i sine notater, skriver hun følgende1:

«Vi manglet nok penger til vannledningsør og så mye annet, men det er da ikke festlig å gi en gave som skal ligge dypt i jorda og ikke er synlig.»

I et nyere intervju forteller Ingeborg Øglend, som var pleiemor på Bakkebø i en årrekke, om bakgrunnen for gaven2. Flygelet skal ha ankommet i etterkant av et veddemål Heddy Astrup hadde med familien: Hvis hun klarte å la være og røyke i tre måneder, skulle Bakkebø få nytt flygel. Heddy skal ha vunnet veddemålet og slik sikret institusjonen det nye instrumentet.

Festsalen ble sentrum for kulturliv på Bakkebø og huset mange konserter og forestillinger på den lille scenen. Det var også i festsalen at morgensamlingene ble holdt, i tillegg til bisettelser, frem til Bakkebø kirke kunne overta de religiøse funksjonene.

DEKOR

Da bygget stod ferdig minnes Kiss Tveit at det opplevdes strengt og nakent, til tross for det hun beskriver som «arkitekt Brochmanns sjeldne og merkelige listverk rundt vinduer og dører»3.

Fortellingen om hvordan penger ble samlet inn til å dekorere salen handler om Heddy Astrup, som skal ha inngått et veddemål med sine venner. Veddemålet skal ha vært følgende: Hvis hun greide slanke seg skulle hun få 1000 kroner per kilo. Angivelig kvittet hun seg med 5 kilo, og samlet dermed inn 5000 kroner.

Malerne som ble engasjert for å dekorere veggene i festsalen var Harald Stokkeland, Bjørn Bjerring Hansen, Karl (Kalle) Orstad og Kurt Selmer Gudbrandsen. Sammen med koner og kjærester kom de til Bakkebø og hadde tilhold der til maleriene var ferdigstilte.

Festsalen hadde variert bruk. Øverst er bilder fra konfirmasjonsmiddag (t.v.) og salgsmasse for Bakkebø-produkter (t.h.). Nederst er bilder fra en gymnastikktime (t.v.) og en høstfest (t.h.). Foto: Bakkebø Nytt.

Stokkeland malte et stort felt med motiv av norsk natur, fra høyfjellet til sjøen. Hansen malte fire felter som skildret årstidene. Orstad malte fem felter som skildret arbeidsliv. Gudbrandsen malte tre felter med motiv fra sildefisket. Oppholdet endte i 13 veggmalerier, som dekket tre av veggene.

I en artikkel i Stavanger Aftenblad får man Harald Stokkelands tilbakeskuende uttalelse om kunstverkene4:

«… det var et bilde som skulle passe inn i dette spesielle miljøet. Tanken bak utsmykningen var at de store maleriene skulle stimulere dem som bodde på Bakkebø. Her var fargerike bilder med motiver fra arbeidslivet, med både folk og fe.»

Tegner og billedhugger Per Palle Storm laget et relieff av Heddy Astrup, som ble del av dekoren i bygget. Dalane Folkemuseum har i nyere tid mottatt et bronserelieff med motiv av Heddy Astrup, som sannsynligvis er Storms kunstverk.

Trolig er dette relieffet Storm laget. Det bærer teksten: «Norges Røde Kors takker Heddy Astrup – Bakkebøs mor – 5.9.1948». Foto: Dalane Folkemuseum.

Et maleri av Inge Debes, byrettsdommer i Oslo, ble gitt i gave fra hans familie, til minne om hans innsats som sosialpolitiker. Dette ble hengt opp ved inngangen til Festsalen. Det var Debes, som sosialrådmann i Oslo, som i 1945 kom til Norges Røde Kors for å spørre om de kunne ta på seg  arbeidet for åndssvake som hovedoppgave etter krigen.

FESTSALEN I NYERE TID

Etter institusjonsnedleggelsen har bygget i mange år blitt brukt til kultur- og fritidsformål for psykisk utviklingshemmede, blant annet av «Okka Klubb» og «Gladdanserne».

Bevaring av kunsten

I 2011 ønsket kommunen å rive bygningen for å gi plass til boligfelt, enstemmig vedtatt av miljøutvalget. Dette ble ikke gjennomført, men det ble i den anledning foreslått å skjære ut veggplatene med maleriene, for slik å kunne ta vare på dem. Dette skapte motreaksjoner, da mange mente maleriene jo nettopp hadde blitt laget for å utsmykke salen. Det oppstod dermed en debatt rundt bevaringen av kunsten.

I Stavanger Aftenblad uttalte kunstner Kari Agner seg om saken5:

«De er laget til bygget. Hvor skal de plasseres hvis de tas ned? Dette er ikke malerier i ramme. Dette er bilder som er laget til rommet. Tenk så utrolig at den lyse kunsten ble laget kun to år etter at tyskerne forlot huset. Fra det mørkeste mørke til det lyseste lyse og så vil politikerne rive det.»

Forfallet til maleriene i Festsalen har blitt tatt opp i media. Her to avisoppslag i Stavanger Aftenblad i 2011 og 2012. Foto: Dalane Folkemuseum.

I samme avis har forfatter Fredrik Koch, tidligere kunstkritiker i Aftenbladet, et innlegg om saken6:

«… som forfatter av boka om Harald Stokkeland og Annalise Convad, «Det gode lyset» (Mosaikk Forlag 1997), reagerer også jeg med vantro på beslutningen om å skjære ut veggplatene med de store maleriene og ta vare på dem. Det skal godt gjøres at en slik «bevaring» kan yte maleriene rettferdighet; de er utført på og for det unike stedet, og hører sammen – også som en dokumentasjon av den optimistiske kunstnergenerasjonen fra Kunstakademiets «frigjøringskulls» fabulerende skaperkraft.»

Politikerne snudde i saken, der flertallet i kommunestyret sa nei til å rive Festsalen. Likevel forelå problemet med at kunstverkene var i dårlig stand og trengte restaurering.

Kari Agner inspiserte malerienes tilstand i forbindelse med debatten7:

«Det dreier seg stort sett om fuktskader. Vann har trengt inn og fått maling til å falle av. Bildene er malt på veggplater. Kanskje er det de som har redde[t] dem. Hvis bildene hadde vært malt rett på veggen, kunne det fort sett verre ut …»

Arkeologisk museum gjorde en vurdering av kunstverkene og leverte rapport til kommunen. Rapporten fastslo at det var skader på samtlige malerier.

De fant følgende skader:

Avskallinger i skjøtene, som trolig kom av at platene var limt fast på veggen.
Rifter i maleriene, som trolig kom av at fliser i huntonitten skallet av.
Fuktskader på samtlige malerier i nedre kant, sannsynligvis som følge av støvtørk med fuktig klut gjennom mange år.
Tydelige vannskader på flere av bildene, etter at det i 1970 oppsto en vannlekkasje som gjorde at taket måtte skiftes.
Flekker og malingssøl i motivene, etter at taket ble malt uten at maleriene ble dekket til.

Halvparten av den totale maleriflaten ( 42 m2) ble vurdert i svært dårlig eller dårlig konserveringstilstand, og AMS beregnet at det kunne gå med 600 timer på å få bildene i forsvarlig stand. Anslagsvis ville en restaurering kunne koste kommunen en halv million.

Per 2018 har maleriene verken blitt fjernet eller restaurert.


Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (08.08.18)

  1. Kiss Tveits personlige notater
  2. Egil Mong. (11.03.1998). Ingeborg Øglend var pleiemor i 36 år. Dalane Tidende, s. 7
  3. Kiss Tveits personlige notater
  4. Fredrik Koch. (07.10.11). Stor kunstnerisk verdi og umistelig dokumentasjon. Stavanger Aftenblad.
  5. Arnt Olav Klippenberg. (04.10.11). Kunstskatt er reddet. Stavanger Aftenblad.
  6. Fredrik Koch. (06.10.11). Stor kunstnerisk verdi og umistelig dokumentasjon. Stavanger Aftenblad.
  7. Arnt Olav Klippenberg. (07.10.11). Kunstskatt forfaller. Stavanger Aftenblad, s. 12.