I et nummer av Bakkebø Nytt gjengis talen biskop Karl Marthinussen holdt ved grunnsteinsnedleggelsen for Bakkebø kirke. Den ble spilt inn på lydbånd, slik at den kunne gjengis i heftet.
«Kjære alle sammen,
Vi skulle egentlig nå med en gang gått ned på kirketomten, og resten av det vi skulle ha for oss skulle ha funnet sted der nede. Men nå er det jo litt surt i dag, regn og litt kaldt, så vi har funnet at det beste vil være at vi gjør mesteparten ferdig her oppe, og når vi er ferdige her går vi i prosesjon og legger grunnsteinen ned. Jeg tror det vil være det hyggeligste for oss alle sammen.
Jeg må få lov til å nevne et ord fra Bibelen naturligvis, ved denne høytidelige og festlige anledning i dag. Der står i en av salmene i det Gamle Testamente at: «I begynnelsen grunnfestet Gud jorden og han bygget himmelen ved sin kraft». Jeg vet ikke om noen av dere har tenkt på det, at egentlig lever vi mennesker alle sammen i en veldig stor kirke. Dere vet jo det at vi alle sier at om søndagen da går vi i kirken, og da tenker vi på kirkehuset i Egersund eller hvor det nå måtte være. Vi sier at om søndagen først og fremst, går vi i kirken. Og det er jo sant. Men det er noe som også er sant, og det er at i grunnen lever vi hele vårt liv i en veldig og mektig kirke, den som Gud har bygget. Han som har grunnfestet – det betyr jo å legge grunnsteinen – blant annet det – han som har grunnfestet jorden og bygget himmelen med sin kraft.
Denne veldige kirke dere – som dere kjenner alle sammen – gulvet det er jorden vi tråkker på og går på, taket det er himmelen som hvelver seg veldig over oss – undertiden stjerneklar i klare netter, til andre tider med skyer og gråvær. Men alltid – enten det er sol eller regn eller stjerneskinn – det er Guds veldige himmel som hvelver seg over oss. Og så har vi liene – ikke sant, og dere vet hvor vakkert det er når løvet [grønnes] om våren. Da synes vi det er gildt å leve. Det er vel lyse dager når våren kjem her nord. Og fjellene som reiser seg mektig mot himmelen. Og der ute bruser så havet, ikke sant – som om tusener [av] svære kirkeorgler begynte å spille for oss.
Denne mektige kirken som Bibelen kaller himmel og jord og som vi andre voksne har et veldig fint ord på – vi kaller det for universet – ja dere skal ikke huske det – det skal dere ikke bry dere med, men vi kaller det undertiden for det – det vil si alt som Gud har skapt: himmel og jord. Det er Guds hus – ikke sant, det er Guds hus og Guds tempel. All jorden, står det i Bibelen, er full av Herrens pris og av Herrens herlighet og ære. Tenker dere på det noen gang? Tenk hele livet vårt, når vi lever og arbeider – leker – sover – spiser – hva vi gjør – vi er alltid inne i Guds store tempel, vår kirke på jord som Gud har bygget og fylt med sin herlighet og ære. Og inne i dette store templet – ja skal vi si det på den måten – der er vi prester alle sammen. Vi er prester og tjenere for Gud i dette store templet.
Det er det samme hva vi gjør, om du står med en spade og skal spa noe, eller om du er inne på verkstedet og skal forsøke å lage et eller annet – hva vi gjør, så er vi for Guds ansikt – ja så er vi for Guds – den allmektige Guds ansikt, han som er vår far og vi hans barn. Derfor var det så vakkert når vi begynte i dag med å synge dette – ikke sant – å synge den sangen som dere kan så godt. Er det ikke Bakkebøsangen kanskje, fremfor noen annen «Ingen er så trygg for fare som Guds lille barneskare». Inne i dette templet bor og lever Guds barneskare, skal leve der og tjene Herren med alt sitt liv og all sin gjerning.
Det er merkelig det, at når Gud taler om disse ting så bruker han så veldig ofte dette billedet: Å bygge. Dere vet at Jesus – ja han var husbygger han til å begynne med, før han begynte sin gjerning med å forkynne Evangeliet og gå rundt å helbrede de syke og hjelpe dem som var i nød. Når vi skal bygge hus så finner vi en god grunn som vi skal bygge på og så finner vi godt materiale og pæler det godt ned. Ja, jeg har aldri bygget hus skjønner dere – så jeg kan ikke beskrive det, men dere vet noe om det mange av dere – for at det skal være trygg og sikker grunnmur lagt under huset.
Og så har vi mennesker som er skapt i Guds billede, så har vi også fått lyst til å bygge. Og av det som vi har fått lyst å bygge er også huser for Gud. Er ikke det rart synes dere, at vi kan tenke på at vi skal bygge huser for Gud? Det står jo i Bibelen at det ikke er noe hus som kan romme Gud, og dere skjønner jo det at når vi bygger huser for Gud slik som vi skal til å bygge kapellet her nede nå, så er det ikke fordi at vi liksom vil lukke Gud inne i dette kapellet der nede. Nei, det ville ikke nytte, det ville være dum gjerning av oss, ikke sant? Ikke for å stenge Gud inne – slik at hver eneste gang vi ville ha fatt i Gud så måtte vi gå der ned. Å nei. Men det er det at Gud har lovet at når vi bygger huser hvor vi skal samles om Guds ord og til bønn og til salmesang med hverandre – så kommer han – som er og kan være overalt, så kommer han også og vil være sammen med oss der – og møte oss der. Ja, for Gud snakker til oss i sol og regn og i storm og stille, og i alt som lever og gror og vokser i hav og fjell. Han taler til oss i alt dette. Men først og fremst – det vet dere alle sammen – taler han til oss gjennom sitt ord, ordet om Jesus Kristus, ordet om at Gud har elsket oss slik at han ga sin sønn den enbårne for at den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men bli frelst.
Ja det er det store. Gud har talt til oss i denne veldige kirken som vi kaller himmel og jord. Men så taler han også til oss i de husene vi bygger for ham – de kan være mer eller mindre varige, men i disse husene taler han til oss fordi at der skal vi samles til bønn, lese Guds ord og høre Guds ord. Det skal vi gjøre der. Og så har dere her på Bakkebø ønsket at midt inne blant alle de andre husene dere har her, skal der ligge et lite kapell. Hvorfor skal dere ha det? Jo – fordi at dere hver dag skal få lov å komme ned der og lytte til Guds ord. Og så er det noen som skal be med dere og be for dere og så skal dere synge kjente sanger og salmer som dere kan. Og så vet vi at hver gang dere kommer der ned så er dere ikke alene, så er det ikke bare de som dere ser som er der. Men der er en annen som vi ikke kan se med øynene våre, men som er levende og nær i blant oss. Gud som har skapt alle ting, Gud som ingen jordisk bolig kan romme – som fyller himmel og jord, men likevel er der og bøyer seg ned til oss og taler til oss om dette ene og største: Jeg er så glad i dere – jeg er så glad i dere mennesker. Jeg vet så utmerket vel at dere er ikke alltid som dere skal være. Vi er ikke alltid snille og greie og lydige som vi skulle være, og jeg vet det. Men jeg er så uendelig glad i dere. Så glad i dere at jeg ga det beste som jeg hadde å gi – Jesus min sønn til frelse – for oss.
Nå skal dere høre. Når vi nå går herfra så skal vi bære et skrin med oss – et fint blankt kobberskrin. Det skal bestyrer Tveit bære. Og så er det noen av dere som skal bære andre ting som skal ligge nede i det skrinet. Dere skal bære en salmebok og en Bibel blant annet, og en katekisme – barnelærdommen, det som vi alle sammen har lært og kjenner om Gud – og det skal vi bære. Og så skal vi legge alt det ned i skrinet, og så skal det skrinet stilles inn i grunnmuren der nede på kirketomten. Og så skal jeg slå tre slag på det skrinet og si at nå nedlegger vi denne grunnsteinen til kirken i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Og så skal vi mure det igjen. Så ligger det der. Tenk nå. Tveit sa i sta at kanskje om tusen år var det en eller annen som ville finne dette. Ja, ja, det skal ikke jeg si – men en gang må alt dette som vi bygger falle. Det tæres av tidens tann som vi sier. Men tenk så de finner noen gang i fremtiden dette skrinet, så ser de det, hører de og leser de det, at i dag 9. november 1958 ble denne grunnsteinen her lagt ned. Og så får de se at det viktigste av alt som vi regnet med og bygget med, det var Guds ord det. For det er grunnsteinen det, skjønner dere. Skrinet og steinen, det er noe ytre. Men det som ligger inni det, det er egentlig grunnsteinen. Guds ord som han har gitt oss. Og så minner vi igjen om dette at Guds ord det er Jesus det. Det er om ham det handler. Det er han som lever i Guds ord. Jesus er grunnsteinen som dette Bakkebø kapell egentlig hviler på og skal bygges på. Og da er grunnen trygg – ja da er grunnen trygg.
Så var det bare en ting til slutt. Så var det dette at inne i ditt eget hjerte skal det være en kirke og en helligdom. Det er svære greier dette, ikke sant. Det er ikke greit å huske alt dette. Tre kirker har vi talt om i dag. Først den store kirken som heter himmel og jord. Så disse kirkene som vi bygger av stein og tre, og som vi kaller kirker og kapeller og hvor Gud vil være. Og så endelig det forunderlige at Gud vil bo inne i våre hjerter. Hver enkelt av oss som ber enfoldig sitt Fadervår, ber Jesus Kristus velsigne oss, da er han – himmelen og jordens herre og far – da er han inne i hjertet hos oss. Det er så vanskelig at jeg ikke kan forklare det, og likevel så greit og enkelt fordi han har sagt det. Da er vårt hjerte et tempel for Gud. Og derfor bygger vi kirken der nede, for at dere alltid mere skal få et hellig og rent og godt hjerte hvor Gud vil bo.
Og til slutt er alle disse kirker: Naturens kirke, og de kapellene som vi bygger – hjertets helligdom – til slutt har det den samme grunnstein alt sammen: Jesus Kristus – i går og i dag og til evig tid den samme. Han være æret i tiden og gjennom evighetene.
I Jesu navn. Vi folder våre hender. Evige, gode Gud – vi lever her nede på jorden – og det er meget som er vanskelig og som ikke er lett for oss. Og vi vet også at det er meget som er ondt og ikke er som det skal være her nede. Men du har gitt oss å leve her – og så har du samtidig sagt at vi skal ikke få være alene. Du vil være med oss. Derfor ber vi deg også i denne stund: Ta våre hender og før oss frem, inntil vi salig ender i himmelens hjem. Og når vi legger grunnsteinen til Bakkebø kapell i dag – så vil du legge din velsignelse til – og gjøre at hver gang flokken her oppe – barn og voksne – samles der nede, så er det med glede og takk i hjertet fordi vi vet at: Ingen er så trygg for fare som Guds lille barneskare. I Jesus navn. Amen.»
Bakkebø Nytt nr. 4 fra 1958: 4-8
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (17.08.18)