Bakkebø kirke ble vigslet den 29. mai 1960 av biskop Kaare Støylen. Prekenen hans ble spilt inn på lydbånd og senere gjengitt i et nummer av Bakkebø Nytt.
«Herre vår Gud og Himmelske far, vi takker deg for denne store dagen og takker deg for dette huset som nå skal vigsles til din ære og til tjeneste for ditt rike og for alle de som bor og ferdes her. Vi ber deg, kjære Gud, vil du gi oss alle sammen å ta del i den hellige handling med andakt, så det kan bli til velsignelse og så også vi kan få ta imot fra deg det som du vil ha sagt oss gjennom ditt ord i dag, så du kan finne åpne villige hjerter som tar imot ditt ord med takknemlighet. Herre, du vet det er så meget hos oss alle som stenger for det som ditt ord vil bære bud om – din kjærlighet og frelse fra alle våre synder. Herre, vi ber deg ved din Hellige ånd, vil du finne din vei inn til hjertene våre i dag ved ditt Hellige ord, så vi kan takke og prise deg for din kjærlighet og miskunnhet mot oss alle. Amen.
Dette Hellige evangelium på 6. søndag etter påske står skrevet hos evangelisten Lukas i det 11. kapittel, fra det 5. vers lyder i Jesu navn: «Og han sa til dem: Om nogen av eder har en venn og kommer til ham midt på natten og sier til ham: Kjære, lån mig tre brød, for en venn er kommet til mig fra reisen, og jeg har ikke noget å sette frem for ham – skulde da han der inne svare: Gjør mig ikke uleilighet. Døren er alt lukket, og mine småbarn er i seng med mig, jeg kan ikke stå op og gi dig det. Jeg sier eder: Om han ikke står op og gir ham det fordi han er hans venn, så vil han stå op for hans ubluhets skyld og gi ham alt det han trenger til. Og jeg sier eder: Be, så skal eder gis; let, så skal I finne; bank på, så skal det lukkes op for eder. For hver den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes op. Men hvem av eder som er far, vil gi sin sønn en sten når han ber om brød, eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken, eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Dersom da I, som er onde, ved å gi eders barn gode gaver, hvor meget mere skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som beder ham.»
Der er to ord som stiger frem for oss fra evangeliet på denne søndagen som er den tekst vi har lest med hverandre, og fra den begivenhet som samler oss og er i våre tanker i dag: Vigslingen av kirken her på Bakkebø. Og det er de to ordene: Bønn og gave. Vi er jo sammen her i dag ved vigslingen av en kirke som vi får kalle en gavekirke, om noen skal kunne kalles det. Kirken er blitt til ved hjelp av gaver som er kommet fra bygd og by, ikke bare i fylkene her som særlig har vært interessert i det, men også fra så mange, mange andre. Og det er ikke min oppgave her under prekenen ved denne leilighet i kirken å si takk hverken til givere eller andre som har stått for det. Men jeg vil bare be dere sammen med meg tenke på at dette ordet fra Evangeliet om gaven heves frem for oss i dag i et underlig lys. Det er noe veldig stort å få lov å være med på å vigsle en gavekirke som er reist av godvilje og hjertelag for alle de som arbeider her og bor her. En gavekirke som er båret frem med interesse og velvilje. Vi har sett det i barnebasarer og i innsamlinger og i mange ting. Den rørende iver av kjærlighet og det hjertelag som ligger bak denne fantastiske gave.
Det er noe veldig å få lov til å være med på det, det er liksom noe som er utløst mellom mennesker av godhet og hjertelag, som vi trenger så sårt nettopp i denne hårde og kolde tid. Kunne vi ikke få lov til å si det slik at her har Gud gitt mange mennesker en anledning til å være med på å gi noe til andre. Å – om de måtte få lov til å si: For en glede å få lov til å være med. Gavens velsignelse er det å få lov til å være med å gi. Slik har visselig mange følt det ved denne anledning. Her skal Bakkebøfolket få ha sitt Gudshus, hvor de skal få samles til Gudstjenester og andakter, hvor de skal få være sammen og høre Guds ord og hvor de skal få be med hverandre og synge sine salmer med hverandre og samles i kirken.
Bakkebøkirken – Jeg undres om ikke den vil bli stående som et slags moderne Betesda – et barmhjertighetens hus hvorfra livets kilde skal rinde med lægedom for menneskesjeler, hvor mennesker skal få samles og høre om Jesus som er Frelseren som sier: La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører sådanne til.
Men er det en gavekirke, så er det ikke mindre en kirke som er resultat av bønn på mange forskjellige vis. Det er bønner om hjelp og støtte og gaver som har utløst denne hjertelagets katedral her på Bakkebø. Det er bønn fra mennesker til mennesker om hjelp for andre mennesker som har utløst all denne iveren og tjenestevilligheten.
Men vi vet at det også på en annen måte er et Bedehus, et bønnens hus. For der er mange som har bedt Gud om at denne kirken her måtte ikke bare bli til velsignelse for dem som er her, men også bli et eksempel som kunne etterfølges av mange andre, at det kunne bli likesom en kirke som baner vei inn i mot noe nytt, noe større, som kunne reise himmelens lys og blå over den verden som vi her tenker på. Og vi vet at rundt omkring i heimene, der sitter foreldre som har Bakkebø i tankene sine hver dag fordi de tenker på sine egne kjære som er her. Og derfor er dette et bønnens hus, reist ikke bare av gaver gitt på bønn og oppfordring mellom mennesker, men gitt og reist som noe som svarer til det Gud vil. Mitt hus skal kalles et bedehus, sa Jesus da mennesker ville forsøke å gjøre det til noe annet enn det det skulle være. Og det skal vi minnes også i dag. For her skal barna få komme og høre om Jesus som tar imot dem, som barn får komme til sin himmelske far. Og her skal de få lov å oppleve at Gud hører sine barns bønner. Så er det ikke bare anledningen da som tar frem for oss disse ordene om gaven og bønnen. Men så er det frem for alt evangeliet som nettopp på denne søndagen skulle bli lagt frem for oss. Det som der prekes over i alle norske kirker hvor norske samles til Gudstjeneste.
Be og I skal få, sa Jesus, Let og I skal finne, bank på og der skal lukkes opp for Eder.
Det første jeg vil nevne om bønnen, det er nettopp det som Jesus her vil ha sagt oss så direkte gjennom sin formaning. Det nytter å be. Gud hører sine barns bønner. Vi kjenner mange former for bønn, også utenom den kristne tros felt. Vi vet jo at fra gammelt av, så hørte bønnen med i den måte hvorpå man nærmet seg Gudene.
Vi kan gjerne si at den klassiske vismannen Sokrates hadde talt slike smukke ord om bønn at de vanskelig kan sies vakrere, hva tanker og ord angår. Det menneske, sier Sokrates, som ikke ber til Guddommen, er lik en konge som kaster sin krone i sølen.
Det er tegnet på menneskets storhet og verdighet, på den menneskets verdi overfor Gud at det i motsetning til andre skapninger kan komme i kontakt med den levende Guddom.
Og det menneske som ikke gjør bruk av det det er skapt til, nemlig samfund med Gud, han er likesom en som tråkker på den verdighet som Gud har gitt ham. Han er lik et menneske som kaster sin krone, tegnet på sin menneskeverdighet, i sølen. Det er dype, rike tanker som ligger bak slike ord, og tanker som vi også kan ta til oss og gjøre bruk av innenfor den kristne tenkning, og innenfor den kristne ramme.
Og skulle det ikke være verd å si det i dag, nettopp ved denne anledning, at nettopp denne kirken, bønnens hus her på Bakkebø, er en preken i seg selv for alle mennesker om hvordan Gud vil lytte til sine barns bønner. For det er ikke vår storhet og vår verdighet og vår intellektuelle utrustning eller våre evner og gaver som her skal frem i lyset. Men innenfor Kristi ord og befaling og innenfor hans tanker, så er det hans ære som teller. Og det er det som Gud har gjort oss mennesker til, som betyr noe.
Her kan vi voksne, fornuftige, så altfor vise mennesker lære av barna våre, ja av alle barn, at vi skulle ydmyke oss fra vår egen tankes selv-storhet, og bli som barn igjen, der kan tale med sin himmelske far om alle ting og tro at slik er det. Gud hører sine barns bønner. Der er vel de som har tenkt: Hva i all verdens rike skal de med så stor en kirke nede på Bakkebø? Der er vel de som har tenkt det også. Skal vi ikke svare på det? Skal vi ikke si det så: Hvor ellers? Her hvor der er mennesker som kanskje kan lære oss alle sammen hva det vil si å være mennesker, fordi der er sjeler som strekker seg mot Gud og som bøyer seg for ham, som taler med sin himmelske far så enfoldig som vi lærte om i barnelærdommen. Det å be, det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Å – hvor kloke vi er blitt. Enfoldet, det hellige kloke enfold, det er ved å forsvinne for oss.
Vi skal takke for denne kirken. Den har en preken til oss. Og Gud hører bønn. Det nytter å be. Det er ikke bare således som man kanskje kunne si det eller tenke det, at, vel, bønn det er psykologisk en utmerket ting, det påvirker sjelelivet så at man kan finne balanse igjen, kanskje fra nød og vanskeligheter, om man har et opprevet sinn. Og så får man be til Gud og finne hvile i det. Om det ikke er annerledes, så virker det da i hvert fall inn på en selv. Det kan mange mennesker ganske visst tale med om. Og det kan vi også få lov til å si ja til. Men likevel så vet vi at når Jesus sier Be [og] vi skal få, så tenker han ikke bare på de psykologiske virkninger på menneskets eget sjeleliv, men han mener virkelig at når vi ber, og vi skal be, etter Guds vilje, så skal våre bønner bli hørt av den Gud som er i himmelen, som ikke [er] noe slags allmaktsprinsipp eller tanke i universet, men som er en personlig Gud. Så ufattelig er det kristne budskap. Han er som en far i himmelen, som har sine barn i sine tanker og i sin omsorg og sin kjærlighet. Vi skal virkelig få tro det så ufattelig det er, og vi skal få si til et lite barn: I blant alle verdens myldrende millioner av mennesker har også du en plass i Guds hjerte. Han vil også tenke på deg og sørge for deg. Slik er den Gud som Jesus har lært oss å tro på.
Gud hører sine barns bønner, når det bedes til ham av et ydmykt hjerte og i Jesu navn.
Jeg har av et barn fått en liten preken om bønn som jeg vil gjengi for dere. Det var ei lita jente i Bergen som under krigen hadde sin far i fangeleir i Tyskland. Mor og hun var hjemme. Så fikk de på skolen en liten oppgave. De fikk til oppgave å tegne et ordspråk som lærerinnen nevnte for dem. Og dette ordspråket lød slik: «En liten hånd kan gi stor hjelp». De fleste i klassen hadde da tegnet ei lita jente eller en gutt som gikk og bar på en kurv eller bar ved, eller melkeflasker eller hva det nå skulle være for noe. De hjalp på den måten med sin vesle barnehånd, så de kunne gi mor en liten håndsrekning. Men lærerinnen viste meg da den tegningen som den vesle jenta som jeg nevnte for dere hadde laget. Hun hadde tegnet en liten jente som knelte ned ved siden av sengen sin og så hadde hun foldet sine hender. En liten jente som bad til Gud. Jeg fikk et lite gløtt inn i det hjemmet, far i fangeleir i fiendeland, mor og barn hjemme. Mor hadde lært sitt barn at det går an å be til Gud for far. Og hver kveld så hadde hun knelt ved sengen og foldet sine hender og bedt til Gud for far. En liten hånd kan gi stor hjelp.
Og vi skal få lov til i Jesu Kristi navn, dette er et budskap til voksne mennesker som tenker meget, også til dem som tviler ofte, vi skal få lov til i Jesu Kristi navn å forkynne dette ut fra Guds ord, at slik er Gud. Dette har Jesus lært oss om Gud, et hjelpeløst lite barn skal kunne utløse av Guds allmakt veldige krefter, større enn de som utløses ved kjemiske eksperimenter og ved knyttede never. En kjærlighetens strøm skal kunne løses ut over menneskeheten av barnehender som er foldet til bønn, av hjerter som bøyer seg ydmykt for sin Gud.
Og så denne kirken da, hvor barna skal samles, hvor barna skal få be. Ser dere synet? I denne harde og kolde tid så skal barn få være med og be ned velsignelse over sine hjem, velsignelse over vårt folk, over denne lidende, kjempende og stridende verden. Himmelen skal ikke behøve å være lukket så lenge der er barn som ber, så lenge der er mennesker som søker sin tilflukt til sin Gud. Vi skal takke for denne gaven som er gitt ikke bare til barna her, men til folket vårt. Et bedehus, et bønnens hus hvor barn skal få folde sine hender og hvor Gud skal få høre sine barns bønner.
Og tenker vi på den tekst vi har fått lese med hverandre i dag, så vil vi for det annet også tenke på hvor forunderlig Jesus gjør det levende for oss, at vi kan få komme til Gud.
Gud har alltid tid for oss. Gud hører bønn, det var det første vi ville ha sagt. Og det andet det var altså dette at Gud har alltid tid så vi kan alltid komme. Han forteller beretningen her om mannen som hadde lagt seg for natten og alt var rolig og fredelig. Så kommer der en kar og bryr ham med en filleting, og skal ha et brød for han har fått besøk. Jesus sier da ganske enkelt at om han ikke ville gjort dette fordi han var hans venn, så måtte han da gjøre det for hans frekkhets skyld. For det var da måte på å komme midt på natta og be om noe sånt, så han måtte jo nesten gjøre det for skams skyld. Og dette høyst menneskelige billed, det bruker han da for å fremstille for oss hvordan vi kan få lov til alltid å regne med at Gud vil høre oss når vi kommer til ham, til hvilken som helst tid vi måtte kalle på ham.
Vi rører vel kanskje her ved noe av tidens problem fremfor noe annet. Vi mennesker i dag, vi har jo aldri tid. Vi lever i jetflyenes tidsalder, og har overvunnet tiden og lagt den under oss slik at vi hersker totalt over alt det der, synes vi. Og det gjør vi visselig. Men nevn meg noen generasjon i menneskeslektens historie som mere har vært træller under tidens jag og press, enn vår. Ikke tid til stillhet, ikke tid til bønn, ikke tid til å være sammen med sine egne, ikke tid til avkobling, ikke tid til noen verdens ting. Det er noe av ulykken ved vår tid.
Så ligger der da et frigjørende budskap for oss rastløse mennesker av i dag: Der er en som alltid har tid for oss. Det er Gud. Til ham kommer du aldri ubeleilig. Så kan du komme og han skal selv vise sin miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.
Så forteller evangeliet oss i dag om gave og om bønn. Men til sist minnes vi om at den største av alle gaver som et menneske kan be om, det er den Hellige Ånd. For ingen kan kalle Jesus Herre, uten i den Hellige Ånd og det er Ånden som kaller, forsamler, opplyser og helliggjør sin kristne menighet på jord. Så følges de ad, Ordet og Ånden, og ved dem får hjertet liv og sjelen fred med Gud.
Bakkebøkirken er en gavekirke, et bønnens hus, et Åndens tempel. Det skal vigsles til å være et Åndens tempel for Guds barn hvor de kan samles om Guds ord i Jesu navn. Så være da huset her signet og innviet til det i Jesu navn.»
Bakkebø Nytt nr. 2 fra 1960: 7-14
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (17.08.18)