I et nummer av Bakkebø Nytt gjengis et dikt skrevet om klientene og hverdagslivet på Ryggjagården.
17 gutter med godt humør,
noen fra nord, andre fra sør,
vil gjerne fortelle litt om seg selv,
om hva som hender fra morgen til kveld.
Lars Eystein først som minstemann,
sjarmere oss alle er noe han kan.
Bjørn er alltid snill og glad,
synger og smiler og har det bra.
Et blad i hånden, det blir et fly,
og Sverre føler seg veldig blid.
Mat skal hentes, hverdag som fest,
det greier Einar og Hermund best.
Å skrive bokstaver er ikke så lett,
Torkel klarer det fint og rett.
Ryggjagården uten Herman, hva var det?
At han er allsidig kan alle se.
Å hjelpe de små er noe for Tore,
for han hører faktisk med blant de store.
Når vi andre har vondt både her og der,
Knut Arild er frisk, kom ikke der.
Å dekke bordet skal også gjøres,
det gjør Gunnar og Lars så det høres.
Litt hjelp iblant må noen ha,
og det greier John veldig bra.
Når Arild kan lure oss oppi stry,
da er hans himmel uten sky.
Fjernsyn og Fridtjof er nesten ett,
det og radio gjør livet lett.
Å vite om alle og alt,
det er Olaf, kort fortalt.
Tog og Morten hører sammen,
et tog i minuttet og alt var gammen.
Legge pussel bit for bit,
Arne Petter gjør med flid.
Ulike vaner, ulikt språk,
noen rolige, andre liker bråk.
Men alle sammen danner et hele,
det er i grunnen umulig å dele
oss opp i forskjellige klasser.
Nei, alle 17 og allting passer
sammen og blir til et hjem,
hvor en er snill, en annen slem.
En uoverenskomst hører jo til,
det er ikke så lett alltid å være snill.
Som oftest er vi gode venner,
og holder sammen hvis Petra skjenner.
Den slags forekommer iblant,
som i alle hjem – ikke sant?
Det nærmer seg jul, og vi gleder oss veldig,
kanskje noen er ekstra heldig,
og får det de aller helst vil ha,
men da må en være snill og glad,
og alltid forsøke å gjøre sitt beste,
til hjelp og glede for sin neste.
Dette må være det siste og første,
lærer vi det har vi lært det største.
Bakkebø Nytt nr. 3-4 fra 1961: 20-21
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (21.08.18)