Da Bærumsgården ble innviet i 1950 leste bærumsdamen Lillemor Bruun opp en prolog for forsamlingen.

PROLOG

Du – som er klar – har ditt på det rene
har orden i tankenes rekker – og kan
mønstre dem – samle dem – splitte – forene
uten å miste – fornuft – og forstand.
Du som har sjansen til glede ved livet
verdier – de største – ta med
husk dem som dette – aldri er givet
dem som var glemt – måskje
da utdelt blev hva – ett menneske var spådd
det trengte – for trivsel og vern.
Dette forvisst – er de åndsvakes lodd
hvor synes rettferdighet – fjern.

Du – som er klar – har alt på det rene
for deg selv – og for det som er ditt.
Tenk deg i mitt sted – som ikke alene
kan greie meg selv og mitt.
Hjernens antenne hos deg funksjonerer
kartoteklegger saker og ting.
Ingen bølgelengde – for min – eksisterer
den søker på måfå – omkring.
Du som har sanser – de fulle fem
i behold – som seg hør og bør.
Vær meg – kun en dag – monn da for dem
du takker din skaper – jeg spør?

Du – som er frisk – på legeme – sinn
kan du sånn riktig forstå
hva det vil si – var du døv – var du blind
selv om du hørte – og så?
Strevet – og strevet med evner du fikk
så få av – så små – og sløve
for å oppdage åndens fin-mekanikk
slå feil – da ville den prøve.
Og så kanskje fatte – om bare litt
av en handling – tale – ord
for å gi tapt – spille fallitt
som brukbart menneske på jord?

Da solen i sannhet må gjemme seg bort
og dagene kle seg – som natten i sort.

De Sosiale Damers Klubber i Bærums bygd
har det edle målet seg satt
å utvide åndsvakes pleie og trygd
hvem har edlere oppgave hatt?
Hjelp – til det som er påbegynt
må de ha – skal det krones med hell
om forståelse her – de ber så tynt
enhver her tilstede i kveld.

Dessverre er kravet om nytt internat
i dag – en nødvendighet.
De syke må skaffes – i større format
husly – i navnet – barmhjertighet.
Bærumsgården – er hva dette vil
hete i «Bakkebø» – Egersund.
Dog høre det Røde Korset til
som det stå på hellig grunn.
Hva gjøres kan skal gjøres der
så det med rette kan si’s
«de ulykkelige her – lykkelige er
på sitt eget barnslige vis».

Om det var deg og ditt barn det gjaldt
om hun din var – den lille som
sitter der bare og ler av alt
med en latter uhyggelig tom.
Om han som skuler med redsel i blikket
fra nu av – til livets slutt
er ham du la under dynen – og nikket
God natt til – som liten gutt.
Da ville du vite hva det er å bære
en byrde umenneskelig tung
og føle det som den største ære
og gripe dypt i din pung.

Der hvor solen i sannhet har gjemt seg bort
og dagene kledt seg om natten – i sort.
La stjernene tenne – og tenne dem fort.

Gjengitt i Dalane Tidende den 25.09.1950

Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (29.08.18)