I et nummer av Dalane Tidende fra 1952 kan man lese et innlegg av bestyrer Leiv Tveit, der han roser og takker bybefolkningen fordi han opplever dem som imøtekommende og hjelpsomme overfor Bakkebø og klientene der.
«Bakkebø har meget å takke befolkningen i Egersund og Eigersund for
To små sitat fra brev jeg har fått i det siste får jeg gjengi:
«Som hans far må jeg sende Dem en henvendelse om De på noen måte kunne skaffe plass for ham på hjemmet. Vi makter ham ikke mere. Fremmede kommer leiende hjem med ham og er sinte. Selv ligger jeg til sengs og min hustru har en skade i ryggen så hun også er nesten invalid. Og alle naboer setter nå press på oss som foreldre om å få ham bort. Men hva skal vi gjøre dengang der ikke er plass for ham?»
Og fra et annet brev:
«Vi føler oss imidlertid aldri trygg for ham, idet han har det med å visitere jernbanevogner og biler. Det har således hendt at han har tatt biler ut av gear og latt dem rulle. I det siste har han også fått elsk på motorbåter. Han tar seg gjerne en sykkel og drar denne med seg til båthavna hvor han plasserer den i en færingsbåt og drar til sjøss. I dag har han således tatt en båt og dradd til fjords.»
I dag er det nøyaktig fem år siden vi kom til Eigersund. Vår oppgave var snarest mulig å samle – ikke en eller to – men flere hundre barn og voksne som ovenstående sitat gir et bilde av. Slike – muligere og umuligere. Vi ville også legge opp etter nye, uprøvede retningslinjer uten stengsel for et begrenset område. Men skape et sentrum med mulighet for å tilfredsstille virketrang og arbeidsevne.
Dette visste vi ville sette store krav til naboer og omland. Ville vi finne forståelse, overbærenhet, hjelp og tillit hos dem vi ville og måtte komme nær? Straks vi fikk de første barna fikk vi også konstantere fakta i disse spørsmål. Fra jernbanestasjonen ringte de. En vennlig stemme sa: «Her står en gutt her nede, undres om han ikke hører hjemme hos dere?» Fra holdeplassen ringte de: «Jeg kjørte nedover og ved Sleveland kjørte jeg forbi en fremmed gutt, er alle deres hjemme?» Fra forretninger i byen ringte de, fra naboer og noen ganger lenger borte fra. Til dato har vi aldri hørt en sint stemme. Dette har vært til uvurderlig hjelp og styrke for Bakkebø.
Bakkebø-barna, foreldrene og ikke minst personalet på Bakkebø har meget å takke befolkningen i Egersund og Eigersund for den måte de har tatt imot oss. Og den hjelp det etterhånden er blitt, ikke bare for barna på Bakkebø, men for alle åndssvake og åndssvakes foreldre i hele vårt land kan ikke verdsettes i gull. Mange ser til Bakkebø i dag – både fra vårt land og fra andre. Her skal det være sagt at befolkningen i distriktet har sin del av æren for at det er slik.
Når nå Egersund og Eigersund går inn for å reise et bygg for enda flere problembarn, for å gi plass for enda flere ulykkelige i sin midte så må det oppfattes som toppen av alt.
Alle vi på Bakkebø ser med stille glede og i stor takknemlighet på at dette bygget reises. Det vil stå her som et monument over forståelse, offervilje og hjertelag for medmennesker i nød.»
Dalane Tidende – 27.02.1952
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (17.07.18)