I et nummer av Bakkebø Nytt gis et glimt inn i institusjonshverdagen i 1964, med utgangspunkt i livet på Aust-Agder paviljongen.
«Selv om de fleste dager i året er overskyet og grå, blir vi allikevel solfylt av vårt arbeide her på Austs-Agder gården. Vi møter opp til morgenstellet med blide fjes, for det er en betingelse her. Så må vi ha en titt i rapportboken om alle har sovet godt eller om det ellers er noe ekstra. Jo da, alt er bra. Så er det inn på avdelingen for å begynne det vanlige morgenstell. Bente har gjemt seg under dynen for at vi skal finne henne. En annen sitter og gnir seg i øynene og Anne Karin smiler og roper «God morgen».
Så er det ut på badet da og vaske seg og pusse tenner osv. Noen kan kle seg litt selv, men de fleste må ha hjelp. Bodil hjelper Ruth og det er hun veldig kry av. Så roper kjøkkenvakten at maten er kommet, og lille Magnar svarer «Ja vel», som han aper etter tantene.
Så er det inn i spisesalen for å spise når alt er klart, men først skal bordverset synges og da må alle folde hendene. Tormod springer rundt med foldede hender for å vise hvor flink han er. Astrid stemmer i. Noen har litt vanskelig for å vente til vi er ferdige med å synge.
Havregrøt med fløte, egg og brød. Å, det var deilig med mat. Så var det medisinene da, noen skal jo ha det også. «Få se hvem som er flinkest til å gape da.» Ingen vanskeligheter med det nei. Bare et par stykker som vi blander medisinen i grøten til. Tormod har kvikksølv, så ham må vi plassere i stolen av og til, og så er det så kjekt å velte en kopp til en eller annen. Jo da, litt rot og søl blir det da før vi endelig er ferdige.
Så er det ned til andakten og barnehagen når alle har fått tøyet på seg. Av og til er det litt trøbbel med å finne luen når den er tatt av igjen og plassert et annet sted, men endelig er vi da ferdige til å gå.
Lille Wenche og Sigrid er voksne damer og går på håndarbeide med matpakke i lommen. De som ikke går i barnehagen kommer hjem igjen etter andakten og leker i gården med en tante til de skal gå tur, men Solveig synes hun må ha en kaffeskvett med tantene før hun går ut. «Men først må du jo spille litt for oss, Solveig.» Jo, hun er som oftest villig til det. Det går fra den ene melodien til den andre, og plutselig snur hun seg på krakken: «Eg e så kaffityste.»
Ja, så var det å fortsette da. «Kom igjen, Johnny, nå skal vi sykle.» Nå er det moro å sykle, for nå kan vi både rygge og rekke opp til dørhanken. Og så er det så kjekt å titte inn til de små på babystuen. Leif og Vidar synes det er moro å få besøk av Johnny. De ser ut til å forstå hverandre så riktig godt.
Og så var det Harald da. «Nå må det mykes opp litt på de stive beina dine. Sånn ja, nå er du med litt selv også. Gabbi, reis deg opp – kom og ta meg,» og da skal jeg si han får farten opp. Ja, slik går formiddagen for de som er hjemme. De små skal ut i skinnposen og lufte seg litt, men vi får vente litt til de er kommet seg avgårde, de som skal på tur …
Så kommer mamma på besøk til et av barna, og det er jo så koselig, for da kan vi prate over en kopp kaffe. Vi får se om vi kan finne litt brus på loftet også da. Så blir det masse klemmer å få, og en pose med noe godt i. Jammen er det stas når mamma kommer, og enda mer stas når lillebror er med. Litt tårer blir det nok hos mamma når hun går, men samtidig er hun også lykkelig, for hun vet at barnet har det godt hos oss. Jo, det gjør godt å føle den gode kontakten med foreldrene, og det er en god følelse å kjenne at de er takknemlige for det vi gjør for barna deres.
Det er også deilig å se hvor glade «tantene» her er i barna. Rett som det er spør de om å få ta med seg en hjem i fritimene, og da må vi finne søndagsklærne. Å, sånn stas det er å få være med. Da får vi kjøre med bussen eller med drosje. Jo, den positive ånd må man nok si er tilstede her.
Så var det Bente da. «Nei, så flink du er blitt til å snakke – og så tørr i buksen i hele dag. Nå må vi skynde oss å skrive til mamma og pappa og fortelle hvor flink du er.» Og Bodil har skrevet til mor. Joda, mor forstår sikkert alt du har skrevet. Det er gjerne noen streker hist og her, men et brev er det da. Nei, hvor er det nå blitt av lua til Terje og ballen til Knut? De er vel på taket. Gid for en fryd det er å få plassert det der. Ja, så var det å finne en sprek turndame da til å klatre opp. Jo da, de er så spreke disse tantene så.
Ja, her er det avveksling hele dagen og nok til å henge fingrene i. Man vet ikke av før dagen er slutt, og det er godt å komme i sengen igjen etter kveldsmaten.
Men de store må jo føle at de er store, og må få lov å være oppe litt lenger. Vi får finne noen bleier som dere kan legge sammen ellers blir det lett krangel, og så litt godt etterpå. Det er jo kjekt å få hjelpe til litt på kjøkkenet også med å tørke oppvasken. Bodilla er også flink til å vaske bordene og rydde stolene på plass. Bare vi har noe å gjøre så går det bra.
Så får vi synge litt for de små som er i sengen. Noen har alt sovnet med bamsen eller dukken i armen, og Lillian synes det er så deilig å ha en liten sko å dingle med.
Mens jeg sitter her og skriver – ja kan dere gjette hvem som kommer inn gjennom døren. Bestyreren med et stort TV apparat. Nei, så gøy vi skal få det. Det må sikkert være fordi alle har vært så snille i det siste.
Ja, slik har vi det her på Aust-Agder gården, og nå gleder vi oss så til jul – til presanger og mye godt. Og så det fine juletreet da som vi går rundt, og festen for de små med masse kaker og brus.
Så vil vi til slutt få ønske riktig god jul til store og små rundt om i vårt land fra alle oss her på Aust-Agder gården.»
Bakkebø Nytt nr. 1-4 fra 1964: 12-15
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (21.08.18)