De to hyttene institusjonen eide i Revsdalen gjorde det mulig med små «ferieturer» i nærområdet. I Bakkebø Nytt beskrives en av disse hytteturene, der en gjeng fra Steingården besøker dem i 1956.
«Ja, så er vi på Vest-Agder-gården en fin lørdag ettermiddag i juli. På kjøkkenbenken finner vi en hel haug av fine smørbrødpakker, en stor pose kaffe, fløte i spann, og på gulvet står ryggsekker ferdig til å ta imot. Jan Birger og Thorbjørn kommer fra hovedkjøkkenet med en svær kasse boller mellom seg. 10 av de store guttene skal nemlig få bli med onkel Anders «på hytta» denne helgen, og her er stor forventning og glede. Snart drar den glade flokken av gårde med ryggsekkene fulle av gode saker. Grammofon og reiseradio mangler heller ikke i bagasjen.
«God ferie, da» roper vi som står igjen, og et flerstemmig «ta-a-akk» hører vi tilbake idet vi får et siste glimt av en blankskurt Kaffilars bakpå en av ryggsekkene.
Utpå kvelden får vi lyst å ta en tripp og se på «hyttelivet». Stille og blankt som et speil ligger Langevannet mellom lyngbevokste knauser og frodig bjørkeskog. Småfugler kvidrer og flakser i tretoppene og måltrosten synger i lia. Det lyser trivelig fra vinduene i den første hytta, den gule. Spreke unggutter i fargeglade sommerskjorter og lyse kakibukser springer over vollen, hopper over steinene, ler og morer seg. Snart tar de seg en tur ned og godsnakker litt med gårdens hester, Kviten og Thyra, som gresser rolig nede ved vannet.
Og der kommer Pål og Oddvin nedover bakken. Det ser sannelig ut som om de har det litt travelt og. Å, ja, det er vel kaffen som skal svinges, kanskje, de ser så bestemte ut der de stimer av gårde mot vannet med øse og kjele. Men plutselig får de liksom så god tid, de setter seg ende ned på hver sin stein og bare ser. Oppe mellom noen lette sommerskyer titter nemlig en liten måneskalk frem, og helt tause sitter de to lyshåringene der og betrakter den lett skjelvende sølvstripen over vannet. Om litt, begynner de å småprate. Så kommer de visst på at det er kaffevann de skal hente, de øser i kjelen og skynner seg opp til hytta igjen. Mens de dekker bordet til aftens, sier Oddvin til kameratene: «Har dere vært nede ved vannet? Kan tru der var fint, get.»

Fra den andre hytta litt lenger borte i skogen lyder grammofonmusikk. Nå er det en av Karl Jularbo sine som er i sving. Ole, Leif og Harald har slått seg ned på verandaen og tar seg en røyk der, mens de ler og koser seg over de små kalvene, som undrende og nysgjerrige kikker opp til dem. Ole mener at de liker musikk, men så kommer Thorbjørn og forteller at de vil nok bare komme og hilse på. «Forstår du ikke», sier han, «eg har vore fri i dag, så dei vil vel veta ka det ska bety.»
Men nå dufter det deilig kaffe fra den gule hytta, og der kommer Pål settende og roper: «Værsgod, kaffen er ferdig.» Snart sitter de alle rundt bordet, og spør om det smaker med smørbrød og ferske boller. En munter, fornøyd og tilfreds gutteflokk blir sittende lenge utover i den fine, lune sommerkvelden, før de sier god natt til hverandre for å gå til ro i hver sine gode og nypåstrukne køyer.
Det er skikk og bruk, mener Ole, at en må få ligge og dra seg litt på en søndag morgen, særlig når det er ferie og attpåtil på hytta. Og det er i orden. Men etter frokost blir sola så varm at hele gjengen finner frem sine shorts og slenger seg i bakken, for riktig å gi seg «solreven» i vold. Et par stykker er dog så iherdige at de driver med gymnastikk, de går på hendene og står i bro.
Middagen hentes kl. 13, og den inntas ute i skyggen. Middagslur og kaffetår må de selvsagt også ha. Slik har de det hyggelig her helt til «sola går bak åsen ned». Da hjelper alle til med å rydde og vaske pent i hyttene. For de har nemlig lært og de husker at de skal forlate et slikt sted i like pen stand som det var da de kom. Og så kan neste flokk gutter eller piker glede seg til å få en gild helg i Revsdalen.»
Bakkebø Nytt nr. 4 fra 1956: 2-4
Tekstforfatter: Mona H. Aarsland (16.08.18)